penicillin

Penicillin hindrer bakterier i å bygge ny cellevegg. Det gjør at bakteriene ikke klarer å opprettholde sin struktur og dør. Penicillin er derfor bare virksomt mot bakterier under deling.

De fleste bakterier har en ytre cellevegg laget av peptidoglykan, et nettverk av sukker- og aminosyrekjeder bundet sammen av kryssbindinger. Disse bindingene dannes av enzymer, kalt transpeptidaser. Penicillin binder seg til proteiner på bakterienes overflate, kalt penicillinbindende proteiner (PBP), som er en type transpeptidase. Når penicillin binder seg til PBP, hemmes deres aktivitet, slik at bakterien ikke kan lage kryssbindinger for å opprettholde celleveggen. Celleveggen svekkes, og bakterien blir mindre i stand til å motstå det utvendige trykket fra omgivelsene (osmotisk trykk), noe som fører til at bakterien sprekker og dør.

Penicillinene er de mest brukte betalaktam-antibiotikaene. De kan deles inn i tre hovedgrupper, basert på deres evne til å drepe ulike bakterier (antibakterielt spekter), og hvorvidt de kan motstå betalaktamase (resistens).

Penicillinene i hver gruppe er dessuten forskjellige med hensyn til hvilke bakterier de virker mot, og hvordan de fordeles i kroppen. Dette gjør at de brukes til ulike typer infeksjoner og behandlingsformål.

De vanligste bivirkningene er plager fra mage-tarmkanalen som kvalme, diaré og magesmerter. Det er fordi penicillin ikke bare dreper de sykdomsgivende bakteriene, men også påvirker bakteriene i kroppens normalflora. Dette kan føre til midlertidige endringer i sammensetningen av bakterier i tarmen (tarmflora). Også normalfloraen i andre slimhinner kan forstyrres, noe som kan gi soppinfeksjon i skjeden eller munnhulen.

Enkelte bakterier er resistente mot antibiotika, det vil si at bakteriene ikke påvirkes av antibiotikabehandlingen. Når en smittes av resistente bakterier, er infeksjonene vanskeligere å behandle. Dette kan gi økt risiko for komplikasjoner i sykdomsforløpet. Antibiotikaresistens utgjør en betydelig helserisiko og er en stor global utfordring.

• Les mer om antibiotikaresistens

Penicillin dannes av to arter i soppslekten Penicillium, P. chrysogenum og P. notatum. Penicillin kan fremstilles kunstig, men det meste av det som brukes, produseres fortsatt ved dyrking av disse soppene i et næringsmedium.

Den kjemiske kjernen i penicillinmolekylet er 6-aminopenicillansyre. Til denne kjernen kan det være knyttet forskjellige sidekjeder som gir penicillinet spesielle egenskaper. Ved å tilsette bestemte stoffer i næringsmediet kan man få soppene til å produsere særlig store mengder av en ønsket penicillintype. Man kan også endre penicillinmolekylet med kjemiske og enzymatiske metoder og på denne måten bygge opp halvsyntetiske penicilliner med spesielle egenskaper.

I 1928 beskrev den skotske legen Alexander Fleming den bakteriedrepende virkningen av muggsoppen Penicillium notatum og kalte det aktive stoffet penicillin.

Den britiske biokjemikeren Ernst Boris Chain og den britiske legen Howard Florey viste i 1940 at penicillin kunne brukes til behandling av bakterieinfeksjoner, og det ble tilgjengelig i større mengder i 1942–1943. På dette tidspunktet var etterspørselen etter penicillin stor, og produksjonskapasiteten begrenset. Penicillinforsyninger til militært bruk og de allierte styrkene ble prioritert. Tidlig i 1944 økte produksjonskapasiteten kraftig, og fra 1945 ble penicillin tilgjengelig for allmennheten.

Fleming, Chain og Florey ble i 1945 tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for «oppdagelsen av penicillinet og dets helbredende virkning på forskjellige infeksjonssykdommer».

• antibiotika
• antibiotikaresistens
• bakterier

• Nasjonal faglig retningslinje for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten
• Nasjonal faglig retningslinje for antibiotikabruk i sykehus