Penicillium

Mest berømt er artene Penicillium chrysogenum og Penicillium notatum som gir antibiotikumet penicillin, som brukes som medisin mot infeksjonssykdommer.

De antibakterielle egenskapene til penicillium-arter ble oppdaget i 1928 ved en tilfeldighet av den skotske mikrobiologen Alexander Fleming da en av hans kulturer av sårbakterier ble forurenset av muggsopp.

Den britiske biokjemikeren Ernst Boris Chain og den britiske legen Howard Florey viste i 1940 at penicillin kunne brukes til behandling av bakterieinfeksjoner, og det ble tilgjengelig i større mengder i 1942–1943. På dette tidspunktet var etterspørselen etter penicillin stor, og produksjonskapasiteten begrenset. Penicillinforsyninger til militært bruk og de allierte styrkene ble prioritert. Tidlig i 1944 økte produksjonskapasiteten kraftig, og fra 1945 ble penicillin tilgjengelig for allmennheten.

Fleming, Chain og Florey ble i 1945 tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin for «oppdagelsen av penicillinet og dets helbredende virkning på forskjellige infeksjonssykdommer».

Flere arter av Penicillium brukes i fermenteringsindustrien, blant annet ved osteproduksjon, som Penicillium roqueforti og Penicillium camemberti. Dessuten til fremstilling av glukonsyre, Penicillium purpurogenum.

Mange arter, oftest grønnlige, opptrer som muggsopper på organisk materiale, særlig av vegetabilsk opprinnelse. Flere ødelegger matvarer og framstiller skadelige mykotoksiner. Andre gir fuktskader i hus.

Penicillium, penselskimmel, er en slekt av frisporede konidiesopper der konidiene dannes i kjeder på penselformet forgrenede konidiebærere.

• Penicillin
• antibiotika