bankkriser i Norge

Etter oppgangstider i Europa, som smittet over til Norge, ble det kornkrise på kontinentet i 1847 og børskrise i London, som etter februarrevolusjonen i Frankrike ble en økonomisk krise i 1848. Staten trådte derfor til og formidlet utenlandske lån. Denne lånepraksisen gjentok seg under flere krisetider på 1800-tallet.

Norge fikk imidlertid problemer med å få kreditt ute i Europa. Stortinget ble koblet inn, og etter å ha drøftet den økonomiske situasjonen landet var i, ble det besluttet å ta opp to lån på totalt 2,1 millioner spesidaler. Med dekning fra staten var disse to lånene tilstrekkelige til å gjenopprette tilliten til det norske pengevesen, og i 1850 var krisen over.

En ny krise rammet bankvesenet i 1856. Også denne var utløst av internasjonale forhold, og denne gang var årsaken oppgangstider som følge av Krimkrigen. Børskrakk i USA og jernbaneboblen i Storbritannia smittet over til Norge. Dette fikk følger for den norske banknæringen, som strupet sine utlån. I samarbeid med regjeringen og Norges Banks Christiania-avdeling ble den nystartede forretningsbanken Den norske Creditbank et viktig instrument for å håndtere krisen.

Nye kriser fulgte i 1864 (den opplandske krisen), i 1876 og i 1885 (som var første gang en forretningsbank gikk konkurs). I denne 20-årsperioden hadde tallet på sparebanker og forretningsbanker økt, og sistnevntes betydning var blitt større.

Det skulle gå et drøyt tiår til før Norge igjen kom inn i en finansiell krise. Norge hadde gått over til gullstandarden, mens sentralbanken ble regulert gjennom en ny «Lov om Norges Bank», som ble vedtatt i 1892.

Internasjonale konjunkturer fortsatte å svinge utover 1890-tallet og påvirket også norsk økonomi. I samme periode økte antall banker kraftig. I 1870 var det 10 forretningsbanker i Norge. Det tallet hadde steget til 33 i 1890, mens det i 1913 var 116 privatbanker. Antall sparebanker var enda høyere. Et konjunkturoppsving mot slutten av århundret ga økt eksport, industriell vekst og en spekulasjonbølge i verdipapirer og eiendom.

Markedet brøt sammen i juni 1898. Den utløsende årsaken til det såkalte Kristiania-krakket var at en av landets største forretningsmenn, Christian Christophersen, gikk konkurs. Norges Bank måtte gripe inn for å tilføre likviditet til kriserammede banker. Dette var første gang sentralbanken fungerte som såkalt långiver i siste instans (lender of last resort) – en helt ny politikk fra myndighetenes side som antagelig forhindret ytterligere spredning av krisen.

Neste bankkrise ble den mest omfattende som Norge hadde opplevd. De første bankene ba Norges Bank om krisehjelp alt i 1920. I årene 1920–1923 var det omfattende utlån fra Norges Bank til forretnings- og sparebanker, men det var for lite, og en rekke banker kom i krise våren 1923, på et tidspunkt hvor de internasjonale konjunkturene var på vei oppover.

I alt 60 banker kom i akutt nød i 1920, og 22 hadde behov for støtte. I 1923 vedtok Stortinget en administrasjonslov som gjorde det mulig for banker å komme under offentlig administrasjon. Hensikten var å stabilisere situasjonen for å hindre et alvorlig sammenbrudd i banknæringen.

Loven virket mot sin hensikt, og bare i løpet av april det året ble 15 banker satt under offentlig administrasjon. I årene etter at administrasjonsloven ble vedtatt, og frem til 1928, ble 47 forretningsbanker og 19 sparebanker satt under offentlig administrasjon.

Det skulle gå nye 60 år før Norge igjen ble rammet av en systemkrise. Etter en lang periode med økonomisk vekst og omfattende reguleringer i etterkrigstiden ble en rekke av reguleringene opphevet på 1980-tallet.

Låneveksten tiltok kraftig, og i årene 1987 til 1993 bokførte norske banker tap på hele 76 milliarder kroner. Bankkrisen rammet banker som stod for nær 60 prosent av innenlandslån (ikke medregnet finanssektoren). Krisen spredde seg til størstedelen av bankene, og hele systemet var truet.

Forskere har pekt på dårlig bankledelse kombinert med dereguleringer og mislykkede kriseløsninger fra myndighetene som årsak til bankenes sammenbrudd. Krisen nådde et dramatisk toppunkt i 1991 og 1992 da staten overtok aksjene i landets tre største forretningsbanker – DNB, Fokus Bank og Kreditkassen – gjennom Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond.

Fondene ble opprettet for å skape tillit til banknæringen og ble administrert fra Norges Bank. Straks bankene var rekapitalisert, fikk sentralbanken jobben med å gi likviditetsstøtte for å opprettholde tilliten til det finansielle systemet.

Høsten 2008 ble Norge igjen rammet av en alvorlig finanskrise, da kollapsen i den amerikanske storbanken Lehman Brothers spredte seg til det meste av verdens banker. Et sammenvevd finansielt system forsterket krisen og bidro til at den spredte seg med rekordfart fra amerikanske boliglån til resten av næringslivet. Se Finanskrisen i USA 2008–2009.

Krisen skapte omfattende mistillit blant banker og andre finansinstitusjoner, som ikke visste om motpartene hadde nok kapital til å dekke eventuelle tap, eller om de var sterke nok til å stå imot tap. Resultatet var at ingen ville låne ut penger.

Norges Bank var raskt ute med å tilføre likviditet i markedene, samtidig som styringsrenten ble satt ned mye og raskere enn utsiktene for inflasjon og vekst alene tilsa. Frem til høsten 2009 ble renten satt ned til rekordlave 1,25 prosent.

Regjeringen opprettet også et Statens finansfond og Statens obligasjonsfond. Førstnevnte skulle bidra til midlertidig kjernekapital i bankene, mens sistnevnte skulle bedre kapitaltilgang gjennom kredittobligasjonsmarkedet, begge med en kapital på 50 milliarder kroner.

• finanskrise
• Norges Bank
• sentralbanken

• Moe, Thorvald G., m.fl. (2004) The Norwegian Banking Crisis. Norges banks skriftserie No 33.
• Smith, Eivind m.fl. (1998) Stortingets granskningskommisjon for bankkrisen. Oppnevnt ved stortingsvedtak 30. mai 1997. Lag frem 29. juni 1998. Fulltekstversjon.