styringsrente

Siden 2001 har Norges Bank satt styringsrenten med et mål om lav og stabil inflasjon (inflasjonsmål). En renteendring påvirker inflasjonen (prisstigningen) gjennom innvirkningen den har på etterspørselen etter varer og tjenester og på valutakursen.

Den direkte effekten av sentralbankens styringsrente er effekten den har på renten i pengemarkedet. I Norge kalles denne pengemarkedsrenten for NIBOR. Pengemarkedsrenten påvirker de rentene som bankene tilbyr kundene sine, slik som renten på lån og sparekontoer. Renteendringer kan også påvirke forholdet mellom norske og utenlandske pengemarkedsrenter (rentedifferansen) og dermed kronekursen.

Når renten settes opp, øker gjeldskostnadene blant husholdninger og bedrifter, og det blir dyrere å ta opp lån. Dermed blir det mindre penger til investeringer og forbruk, noe som isolert sett demper presset på priser og lønninger og dermed demper inflasjonen. En renteøkning gir også høyere innskuddsrente til plasseringer i norsk valuta, noe som øker etterspørselen sammenlignet med utenlandsk valuta, styrker kronekursen og demper prisstigning på importvarer.

Å sette renten ned vil ha motsatt effekt og øke aktiviteten i økonomien. Det er likevel alltid mange faktorer som påvirker prisstigningen, og hva som til en hver tid er riktig rentenivå, er ofte omstridt.

• inflasjonsmål
• inflasjon
• sentralbank