Liv Ullmann

Faren var sivilingeniør i Tokyo i Japan da Liv Ullmann ble født. Etter okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig og etter at Japans engasjement på tysk side ble klart, dro familien til utposten Little Norway ved Toronto i Canada. Her lekte Liv og søsteren med kronprinsbarna Ragnhild, Astrid og Harald mens faren gjorde tjeneste i norske luftstyrker. Han døde i 1945 av skader etter at han ble truffet av en roterende flypropell i 1943. Høsten 1945 reiste moren med døtrene hjem til Trondheim.

Som liten var Liv Ullmann keitet og sjenert, men teater var spennende, og 11 år gammel var hun med i en barneforestilling på Trøndelag Teater. I 1955 avbrøt hun skolegangen midt i gymnaset og reiste til London for å lære språk og teater. Et halvår senere var hun på opptaksprøve til Statens Teaterskole, men kom ikke inn. Etter gratistimer hos Tore Foss var hun stuepike i Finn Bøs Sjarmøren på Det Nye Teater og hadde en ukreditert minirolle i Leif Juster-filmen Fjols til fjells.

Liv Ullmann ble anerkjent verden over for sin innsats i Ingmar Bergmans filmer og TV-serier. I 2015 mottok hun en ærespris under den svenske filmkåringen Guldbaggen for innsatsen.

Som skuespiller har hun deltatt i følgende Bergman-prosjekter for film og TV:

• Persona, 1966
• Vargtimmen, 1968
• Skammen, 1968
• En passion, 1969
• Viskningar och rop, 1972
• Scener ur ett äktenskap, 1973
• Ansikte mot ansikte, 1976 (Oscar-nominasjon)
• The Serpent’s Egg/Ormens egg, 1977
• Höstsonaten, 1978 (mot Ingrid Bergman)
• Saraband, 2003

I rollen som den stumme skuespillerinnen i Persona (1965) maktet Bergman å fange inn den merkverdig nakne utstrålingen, og hun var kvinnelig hovedperson i den merkelige, men berømte sene sekstitallstrilogien Vargtimmen (1968), Skammen (1968) og En passion (1969). I Norge var man mest opptatt av at Ullmann og Bergman levde helt åpent «papirløst», at begge var gift på annet hold og at de i 1966 fikk en datter, Linn Ullmann. Som følge av samarbeidet Bergman var Ullmann en av verdens ledende filmstjerner gjennom 1970-årene.

Som regissør har Ullmann hatt regi på en TV-serie og en film etter manus av Bergman, Enskilda samtal (1996, lagd både i TV-versjon og kinoversjon, med to ulike lengder) med blant andre Pernilla August og Max von Sydow, og dessuten kinofilmen Trolösa (2000), med Lena Endre og Erland Josephson. Hun dramatiserte selv Bergmans Enskilda samtal for teaterforestillingen Fortrolige samtaler, dels etter filmmanus og dels etter autentiske dagboknotater fra Bergmans mor. Forestillingen ble vist på Nationaltheatret og på turné Norge rundt med Riksteatret i 2016, 2017 og 2018. Den gjestet dessuten Dramaten i Stockholm og Kennedy Center i Washington D.C..

Aldri har kvinner stått så svakt i amerikansk film som i 1970-årene. Filmselskapene hadde ikke mange roller å tilby en uvanlig dyptpløyende skuespillerinne som var særlig god som virkelighetsnære kvinneskikkelser i krise, men prøvde med den typen roller man pleide tilby europeiske skuespillerinner med stil og klasse.

Liv Ullmann har hatt Broadway-roller som Nora i Et dukkehjem (1975) og tittelrollen i Eugene O’Neills Anna Christie (1977). Mindre vellykket var hovedrollen i Richard Rodgers’ musikal I Remember Mama (1979). Kritikken var drepende, men stjernenavnene holdt den gående i et år. Hun spilte Eliza i en svensk oppsetning av Pygmalion (Maximteatern i Stockholm, 1975) mot Erland Josephson, og sto alene på scenen i en australsk oppsetning av Jean Cocteaus monolog Stemmen (1979, også filmet). Hun spilte rollen som Helene Alving i Gengangere (1982).

Fra filmlerretet vil mange huske Liv Ullmann som Kristina i Jan Troells filmer Utvandrerne (svensk tittel Utvandrarna, 1971) og Nybyggerne (Nybyggarna, 1972). Førstnevnte mottok hun Golden Globe og sin første Oscar-nominasjon for. Hun ble igjen nominert til Golden Globe i 1973, for hovedrollen i komedien 40 Carats, om en nyforelsket 40-årig eiendomsmegler. I 1974 og 1975 fikk Ullmann nye Golden Globe-nominasjoner for Bergman-roller.

Liv Ullmann spilte Gina i Henri Safrans filmatisering av Vildanden, med Jeremy Irons i rollen som ektemannen (der kalt Harold, 1984). I Mario Monicellis komedie Speriamo che sia femmina (1986) spilte hun mot blant annet Catherine Deneuve, og i Fons Rademakers’ The Rose Garden (1989) hadde hun hovedrollen som advokaten Gabriele, en rolle hun fikk sin femte Golden Globe-nominasjon for.

Fra 1990-tallet har Liv Ullmann først og fremst arbeidet som regissør. Hennes første regioppgaver var i 1982, først med en episode i den kanadiske TV-serien Love, kort tid etter fulgt av spillefilmen Sofie med blant andre Karen-Lise Mynster og Ghita Nørby. Senere fulgte Kristin Lavransdatter (1995), der Elisabeth Matheson spilte rollen som Kristin. Kritikerne stemplet den påkostede filmen som uvanlig langsom og dvelende, men den var en stor publikumssuksess.

Et planlagt prosjekt med Cate Blanchett som Nora i Et dukkehjem ble i 2006 skrinlagt av økonomiske årsaker, etter omstridte og mye omtalte avslag på støttesøknader til Norsk filmfond. Filmen Miss Julie (2014), basert på August Strindbergs teaterstykke Fröken Julie, hadde Jessica Chastain og Colin Farrell i hovedrollene. Manus var ved Ullmann selv, etter Strindbergs stykke.

Sin norske debut som sceneregissør hadde Liv Ullmann med Paul Claudels Dagskilje på Det Norske Teatret i 1998. I 2009 regisserte hun Tennessee Williams’ En Sporvogn til Begjær for Sydney Theatre Company, med Cate Blanchett som Blanche. I 2013 regisserte hun Anton Tsjekhovs Onkel Vanja for Nationaltheatret.

Filmene hennes bærer preg av innflytelse fra Bergman og Jan Troell. Som regissør gir hun skuespillerne store rom å arbeide i og velger bort moderne, superhastig kryssklipping og oppjaget tempo.

Liv Ullmann har vært engasjert i flere politiske og sosiale saker. Sammen med Joan Baez fikk hun stor oppmerksomhet da de ledet en protestmarsj inn i Kampuchea (nå Kambodsja) i 1980. Siden har hun nedlagt et stort arbeid for UNICEF og UNESCO, og ble i 1979 visepresident for International Rescue Committee (IRC). Hun har besøkt krisesituasjoner over hele verden, til dels under stor personlig fare, og gikk kraftig ut mot kristenfundamentalistisk homsehets i USA i de første aidsårene i 1980-årene.

Liv Ullmann er æresborger av Trondheim by og æresmedlem i Norsk Skuespillerforbund. Hun er tildelt Peer Gynt-statuetten (1973), æres-Amanda (1992), Anders Jahres kulturpris (1996), Norsk kulturråds ærespris (1997) og Aamot-statuetten (2000). Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1977, fikk kommandørkorset i 1994 og ble kommandør med stjerne i 2005. Hun er æresdoktor ved flere universiteter og har mottatt en rekke internasjonale hedersbevisninger.

I juni 2025 ble en statue av Liv Ullmann avduket utenfor Trøndelag Teater. Statuen er laget av billedhogger Nina Sundbye, og plassen foran teateret har fått navnet Liv Ullmanns plass.

De delvis selvbiografiske bøkene Forandringen og Tidevann viste at Liv Ullmann kunne ha en fremtid som skribent, var store salgssukesser og ble oversatt til mer enn 25 språk.

• Ingmar Bergman
• norsk teaterhistorie
• teater

• Sceneweb om Liv Ullmann
• Internet Broadway Database om Liv Ullmann
• Ingmar Bergman-stiftelsen om Liv Ullmann

• Andersson, Bibi med flere (2003). Livets søstre: Samtaler på Skagen. Oslo: Schibsted.
• Bergman, Ingmar (1990, norsk oversettelse 1991): Bilder, Stockholm
• Bjørnstad, Ketil og Ullmann, Liv. (2005). Liv Ullmann: Livslinjer. Oslo: Aschehoug.
• Garfinkel, B.: Liv Ullmann, New York 1976 (norsk oversettelse 1977)
• Haddal, Per (2000). Ansikt til ansikt: Liv Ullmann og filmen: Filmografi. Oslo: Hjemmets bokforlag.
• Hambro, Edvard (1998). Liv Ullmann: Scener fra et liv. Oslo: Gyldendal.
• Larsen, Svend Erik Løken (2005): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave, bind 9
• Mæhle, L. (red., 1988): Det Norske Teatret 75 år. 1963–1988
• Outerbridge, D.E. (1979): Without Makeup: Liv Ullmann. A Photo-Biography, New York
• Rønneberg, A. (1974): Nationaltheatret 1949–1974
• Rønneberg, A. (1975): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave, bind 17