dypvannsreke

Dypvannsreken kan bli opptil 18 centimeter lang målt fra forkant av øyet til bakkant av halen. I tillegg har den et opptil 3 centimeter langt, sagtakket pannehorn. I norske farvann blir den sjelden mer enn 12–13 centimeter. Dypvannsreken er mørk rød, men får en rosa farge etter koking. Den har runde, sorte øyne og lange, tynne antenner. Arten kan forveksles med andre arter i samme familie (Pandalidae), som for eksempel blomsterreke (Pandalus montagui). Dypvannsreken skilles fra de andre pandalide artene i norske farvann ved at den har tagger på både over- og undersiden av pannehornet, mens de andre har pannehorn med helt eller delvis glatt overside.

Dypvannsreken er utbredt på begge sider av Nord-Atlanteren. I Norge finnes den fra Skagerrak og nordover langs hele norskekysten, til nord for Svalbard. På vestsiden av Atlanterhavet er dypvannsreke vanlig ved Island, Grønland og vestkysten av Canada. Den sørligste bestanden langs Nord-Amerikas østkyst finnes i Maine-Golfen. Arten lever på dypt vann, vanligvis på dyp mellom 50 og 500 meter, men har blitt funnet så grunt som ni meter, og så dypt som 1450 meter. Arten foretrekker leirbunn eller mudderholdig bunn. Slik bløtbunn forekommer over store, sammenhengende områder i havet, som for eksempel i Barentshavet. Langs norskekysten er mudderbunn, og dermed dypvannsrekens habitat, mer flekkvis fordelt som større og mindre områder mellom øyer og i fjordene.

Dypvannsreken lever i kaldt vann, ved temperaturer fra –1 og opptil 10–12 °C. Lokale populasjoner er sannsynligvis tilpasset bunntemperaturen i sitt leveområde.

I Nord-Atlanteren finnes det flere genetisk forskjellige bestander av dypvannsreke. I norske farvann finnes det én bestand ved Jan Mayen, én i Barentshavet og rundt Svalbard, og én i Skagerrak og Norskerenna samt nordover langs norskekysten.

Dypvannsreken skifter kjønn fra hann til hunn (protandrisk hermafroditt). Alder ved kjønnsskifte er temperaturavhengig. Jo kaldere vannet er, jo eldre er hannen når den skifter kjønn. Kjønnsskiftet foregår ved to års alder i Skagerrak, men etter cirka fem år i det kjøligere Barentshavet. I den sørligste delen av utbredelsesområdet er det en del reker som utvikler seg direkte til hunner.

Hannene kan bli opptil tolv centimeter lange og parer seg før de skifter kjønn. Dypvannsreken gyter og parer seg om høsten. Paringen foregår ved at hannen fester en pakke med spermier under forkroppen til hunnen. Eggene føres fra ovariene ut gjennom to eggledere og befruktes ved utførselen. Hunnene bærer de befruktede eggene festet til bakkroppens svømmeføtter til neste vår. Reker som man kjøper om vinteren, har derfor ofte rogn. Hunnrekene trekker inn på grunnere vann før eggene klekker om våren. Utviklingen av eggene tar lengre tid i kaldere vann. Larvene som klekker fra eggene, lever pelagisk og driver med havstrømmene i 2–3 måneder. Rekelarvene går gjennom flere stadier og skallskifter før de søker ned mot bunnen. Småreker (hanner) kan ha en annen utbredelse enn de eldre hunnene og flere steder ser man at disse finnes på relativt grunne områder.

Dypvannsreken må, som alle skalldyr, skifte skall for å vokse. Før skallskiftet har det blitt dannet et nytt skall under det gamle. Under skallskiftet kryper reken baklengs ut av det gamle skallet. Det nye skallet er helt bløtt. Kroppen begynner å ta opp vann og øker i størrelse før det nye skallet stivner. Deretter fylles det nye skallet gradvis med vev. Hunner kan ikke skifte skall når de bærer rogn.

Dypvannsreken har ingen harde strukturer som man kan lese alder fra (som øresteinene hos fisk med årringer som et tre). Vi vet derfor ikke med sikkerhet hvor gamle rekene blir. For hurtigvoksende rekebestander i den sørligste delen av utbredelsesområdet, kan man identifisere aldersgrupper ut ifra lengdefordelinger. Dermed vet vi at rekene i Skagerrak og Nordsjøen blir 4–5 år gamle. På høyere breddegrader vokser rekene saktere og lengden på aldersgruppene overlapper. Det er derfor ikke mulig å lese alder ut ifra lengdefordelinger, men man regner med at de kan bli opptil ti år gamle.

Dypvannsreken har en meget variert diett som består av dødt materiale og smådyr. Rekene foretar også vandringer oppover i vannmassene, hvor de beiter på plankton. Det er ofte de mindre rekene som foretar disse døgnvandringene. Dypvannsreken er selv føde for mange fiskearter, spesielt torsk og blåkveite, men er også blitt funnet i magen på sel.

I dag fiskes dypvannsreken fra Skagerrak i sør til Barentshavet i nord. Fiskeriene i Skagerrak og Norskerenna og i Barentshavet er økonomisk viktige fiskerier, mens rekefisket langs norskekysten er mye mindre. Havfisket i nord domineres av noen få, store trålere, mens flåten i sør består av både små og store fartøy. Langs kysten og i fjordene fisker små fartøy med et mannskap på én til to. Her koker man de store rekene om bord. De kokte rekene landes ferske og oppnår en høy kilopris.

Den totale fangsten på verdensbasis var i 2004 på nesten 447 000 tonn reker. Siden da har fangstene gått nedover, og i 2016 lå de på 241 000 tonn. I Norge ble det i 2018 landet 28 229 tonn reker til sammen fra Barentshavet, norskekysten og Skagerrak/Norskerenna.

Rekebestanden i Barentshavet er i god forfatning. Her forventes det et økt rekefiske i årene som kommer. Russland har nettopp startet opp igjen sitt rekefiske i havområdet, og trålere fra blant annet Grønland og Estland deltar også. Rekebestanden i Skagerrak og Norskerenna fiskes på av Norge, Sverige og Danmark. Rekrutteringen av nye årsklasser har vært dårlig i flere år, og bestanden ligger derfor på et lavere nivå enn tidligere. Utbredelsen har også minket, og man finner ikke lenger store forekomster vest i Norskerenna. Langs norskekysten vet man mye mindre om den nåværende utbredelsen og mengden av dypvannsreke.

Rekefisket har en lang historie i Sør-Norge. I 1897 påviste den norske marinbiologen Johan Hjort store rekeforekomster i Langesundsfjorden. Dette ble starten på det norske rekefisket som utviklet seg til en stor industri. Allerede høsten etter var et lønnsomt rekefiske i gang. Før 1897 var det bare i Drammensfjorden man kjente til større forekomster. Det første rekefisket foregikk med seilskøyter, men disse ble etter kort tid skiftet ut med dampskip og motorbåter. Fram til første verdenskrig ble det årlig fisket 400–500 tonn reker i Norge, hovedsakelig i Østfold og Rogaland. Etter krigen og fram til 1935 steg fangstene til over 3000 tonn årlig. Samtidig arbeidet rekefisket seg sakte nordover.

• reker
• rekefiske
• befruktning hos dyr
• hav

• FAO: Faktaside om dypvannsreke
• Havforskningsinstituttet: Temaside om reker i Nordsjøen og Skagerak
• Marine species: Faktaside
• Rekearbeidsgruppen til ICES
• Fiskeridirektoratets kartverktøy med oversikt over alle rekefelt langs norskekysten

• Bechmann, R. K., Taban, I. C., Westerlund, S., Godal, B. F., Arnberg, M., Vingen, S., Ingvarsdottir, A., Baussant, T., 2010. Effects of ocean acidification on early life stages of shrimp (Pandalus borealis) and mussel (Mytilus edulis). J Toxicol Environ Health. Del A 74, 424-438.
• Bergström, B. I., 2000. The biology of Pandalus. I (redaktører) Southward, A. J., Tyler, P. A., Young, C. M., Fuiman, L A., Advances in Marine Biology. Academic Press, San Diego. Sidene 55-256.
• Jorde, P. E.,Søvik, G., Westgaard, J. – I., Albretsen, J., André, C., Hvingel, C., Johansen, T., Sandvik, A. D., Kingsley, M., Jørstad, K. E., 2015. Genetically distinct populations of northern shrimp, Pandalus borealis, in the North Atlantic: adaptation to different temperatures as an isolation factor. I Molecular Ecology 24, 1742-1757.
• Koeller, P., Fuentes-Yaco, C., Platt, T., Sathyendranath, S., Richards, A., Ouellet, P., Orr, D., Skúladóttir, U., Wieland, K., Savard, L., Aschan, M., 2009. Basin-scale coherence in phenology of shrimps and phytoplankton in the North Atlantic Ocean. I Science 324, 791-793.
• Pedersen, O. P., Aschan, M., Rasmussen, T., Tande, K. S., Slagstad, D., 2003. Larval dispersal and mother populations of Pandalus borealis investigated by a Lagrangian particle-tracking model. Fisheries Research 65 (1-3), 173-190.
• Shumway, S. E., Perkins, H. C., Schick, D. F., Stickney, A. P., 1985. Synopsis of biological data on the pink shrimp, Pandalus borealis Krøyer, 1838. NOAA Technical Report NMFS 30. FAO Fisheries Synopsis, sidene: 144, 59.
• Strøm, A., Øynes, P., 1974. Rekefelter langs norskekysten, Barentshavet og Svalbard. Fiskerinæringens forsøksfond. Rapporter. Fiskeridirektoratet, Bergen.
• Zimmermann, F., Søvik, G., Thangstad, T. H., 2019. Kunnskapsstatus rekefelt langs norskekysten. Bestilling fra Fiskeridirektoratet. Rapport fra Havforskningen nr. 2019-15.