Lofoten

Lofoten har noe av landets eldste berggrunn. Her er de eldste bergartene om lag to milliarder år gamle. De er av magmatisk opprinnelse (blant annet granitter og syenitter) og er meget harde. Under istidene gravde breer seg ned i berget og dannet et alpint landskap med dype botner atskilt av skarpe kammer og spisse tinder. Høyest på Austvågøya er Higravtindan med 1148 meter over havet med en mindre snøbre, Blåskavlen, i nordøst. Andre øyer med over 1000 meter høye fjell inkluderer Hinnøya, med Durmålstindan på 1004 meter på Vågans del av øya, og Moskenesøya med Hermannsdalstinden på 1029 meter.

På avstand ser Lofotøyene ut som en sammenhengende fjellrekke som stiger bratt opp fra havet, og derfor kalles de også Lofotveggen. Fjellpartiene, som utgjør det meste av øyene, er i større eller mindre grad omkranset av en flat brem, strandflaten. Her bor nesten alle innbyggerne, særlig ut mot Vestfjorden på sørsiden. Bosetningen er stort sett samlet i tettsteder eller fiskevær. Et unntak er Vestvågøya, der gode jordbruksmuligheter, også i de indre delene, har skapt grunnlag for en mer spredt bosetning.

Kystklimaet i Lofoten gjør vintrene milde og somrene forholdsvis kjølige.

Øyene i Lofoten er oppskåret av smale fjorder og er atskilt av til dels trange sund med strie tidevannsstrømmer, blant annet Gimsøystraumen, Nappstraumen og Moskenesstraumen. Både fjordene og sundene går i hovedsak nord–sør.

Lofoten er et populært turistmål med vakker natur og fiskevær med rorbucamping. Området er et yndet mål for cruisebåter, særlig om sommeren.

I Lofoten finnes en rekke museer, blant annet Lofotmuseet i Kabelvåg, Lofotakvariet og Norsk Fiskeværsmuseum på Å der hele fiskeværet er bevart med komplette bygninger. På Borg på Vestvågøy ligger Lofotr Vikingmuseum, som er en rekonstruksjon av et høvdingsete fra vikingtiden.

En forholdsvis stor del av arbeidsplassene i Lofoten er i primærnæringene. Dette gjelder sju prosent, mot fem prosent i fylket som helhet (2022). Det er særlig de fire kommunene ytterst i øyrekken, der fisket dominerer, som har høy andel sysselsatt i primærnæringene.

Fisket skaper grunnlag for atskillig handel og industri. Næringsmiddelindustrien, der fisketilvirkning er den viktigste virksomheten, står for omtrent halvparten av alle arbeidsplassene i industrien. Lofotfisket fra januar til april har alltid vært det dominerende fisket.

Jordbruket betyr fortsatt mye i en del området, selv om antall bruk er redusert gjennom flere tiår. Det er preget av storfe- og sauehold med produksjon av meieriprodukter og kjøtt. Melkeproduksjon er særlig viktig i Vestvågøy, og her holdes også en del høns og svin. Sauehold finnes i hele Lofoten, og i Vestvågøy er det også noe geitehold.

Lofoten har en relativt begrenset vannkraftproduksjon. I 2023 var det utbygd i alt ti verk med en samlet maskininstallasjon på 14 megawatt og en midlere årsproduksjon på 50 gigawatt-timer. Området får derfor det meste av kraftbehovet dekket over samkjøringsnettet.

En praktisk avgrensning av Lofoten er i stor grad basert på behovene til den offentlige, regionale forvaltningen og dermed på kommuneinndelingen. Lofoten danner i dag et tingrettsdistrikt bestående av de seks kommunene Vågan, Vestvågøy, Flakstad, Moskenes, Værøy og Røst som har et areal på 1230 kvadratkilometer og 24 849 innbyggere (2026). Videre utgjør Lofoten et prosti i Den norske kirke som omfatter de samme kommunene med unntak av de to ytterste, Værøy og Røst, som tilhører Bodø domprosti. Lofoten prostis fire kommuner er i alt 1146 kvadratkilometer og har 23 722 innbyggere (2026).

Lofoten avgrenset som dagens tingrettsdistrikt med sine seks kommuner har samme ytre avgrensning som de fem kommunene som ble etablert i 1837. De bygget i sin tur på den daværende kirkelige inndelingen i prestegjeld og sogn med røtter langt tilbake i tid.

Kommunikasjonsmessig deles Lofoten i to. Værøy og Røst er stort sett knyttet til Bodø, med båt- og helikopterrute dit.

Fra Svolvær går det bilferge over Vestfjorden til Skutvik i Hamarøy og fylkesvei 81 herfra videre til Europavei 6. Mot Vesterålen er det ferge fra Fiskebøl på Austvågøya nordover til Melbu på Hadseløya. Kong Olavs vei (Europavei 10) knytter Lofoten fergefritt sammen fra Å på Moskenesøya i sørvest til Europavei 6 i Bjerkvik i Narvik i nordøst – se Lofast. Fra Moskenesøya går det bilferge til Bodø, der noen avganger går via Værøya og Røst.

Hurtigruten Bergen–Kirkenes anløper Stamsund og Svolvær. Lofoten er tilknyttet kortbanenettet med flyplasser på Helle ved Svolvær, Leknes på Vestvågøya og nord på Røstlandet. Værøy har helikopterforbindelse med Bodø lufthavn.

Vågan har tre videregående skoletilbud: Aust-Lofoten videregående skole og Lofoten reiselivsfagskole, begge i Svolvær, og Nordland kunst- og filmfagskole i Kabelvåg.

Vestvågøy har to videregående skoler: Vest-Lofoten videregående skole på Leknes og Lofoten maritime skole på Gravdal. Lofoten folkehøyskole ligger i Kabelvåg.

På Gravdal ligger Nordlandssykehuset Lofoten.

Navnet Lofoten kommer av gammelsvensk ló, ‘gaupe’, og norrønt fotr, ‘fot’; opprinnelig brukt om Vestvågøya. Det er et sammenligningsnavn, antagelig brukt med utgangspunkt i de sterkt oppskårede kystlinjene.

• Nordland
• Nord-Norge
• Norges geografi

• Berge, Geir (2004). Lofoten: en kulturhistorisk reisebok, ny utgave. Stamsund: Orkana forlag
• Lindbekk, Kari m.fl. (1978–95). Lofoten og Vesterålens historie, 3 bind. Kommunene i Lofoten og Vesterålen