Latvias forsvar

Latvias utenriks- og sikkerhetspolitikk er basert på flernasjonalt samarbeid så vel som bilaterale avtaler. Latvia ble i 2004 medlem av både EU og NATO, og medlemskapene danner rammen rundt landets sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Allerede fra selvstendigheten i 1991 etablerte Latvia et tett samarbeid, også på disse områdene, med de nordiske landene og noen andre stater. På forsvarssiden var dette først knyttet til fredsbevarende innsats gjennom FN-operasjoner; deretter har Latvia deltatt også i flere NATO- så vel som EU-ledede operasjoner.

Latvia ble, sammen med de andre baltiske statene, tatt inn i NATOs Partnerskap for fred-program (Partnership for Peace, PfP) i 1994. Dette la grunnlaget for en gradvis tilpasning til senere fullt medlemskap. Latvia ble invitert til å bli medlem i 2002. Den formelle tilsutningen skjedde 29. mars 2004.

Det nordisk-baltiske forvarssamarbeidet utviklet seg samtidig med, og formelt uavhengig av, prosessen mot NATO-medlemskap. Dette regionale samarbeidet er ytterligere styrket som følge av Russlands invasjon av Ukraina, og enda mer etter at Finland og Sverige ble medlemmer av alliansen i 2023 og 2024.

Forsvarssamarbeidet startet med at de nordiske landene bisto de baltiske statene i å bygge opp deres respektive nasjonale og samtidig felles regionale evne til å delta i FNs fredsbevarende operasjoner. I 1993 ble det besluttet å opprette en egen bataljon for dette formålet – Baltic Peacekeeping Battalion (BALTBAT). Hvert land stilte et geværkompani; Latvia stilte med Latcoy.

Etableringen av den felles baltiske bataljonen var ett av de første tiltakene i det trilaterale baltiske forsvarssamarbeidet, som senere er blitt forsterket. I 1998 etablerte de tre statene også et regionalt maritimt forsvarssamarbeid gjennom Baltic Naval Squadron (BALTRON); deretter et luftovervåkingssystem, Baltic Air Surveillance Network (BALTNET).

I 2024 besluttet de baltiske statene en felles utbygging av et forsvarsverk langs grensene mot Russland og Belarus: Baltic Defence Line. Latvia har en 283 kilometer lang grense mot Russland og en 173 kilometers grense til Belarus.

Latvia har siden 2008 deltatt i Nordic Battlegroup, en flernasjonal militær styrke for hurtig innsetting, opprettet som del av forsvarssamarbeidet innen Den europeiske union (EU). Norge er med i den samme stridsgruppen som Latvia. Både Latvia og Norge er også med i den flernasjonale innsatsstyrken Joint Expeditionary Force (JEF).

Latvia deltar i EUs felles sikkerhets- og forsvarssamarbeid (Common Security and Defence Policy, CSDP) og har stilt bidrag til internasjonale operasjoner iverksatt av EU.

Siden 2016 er en flernasjonal NATO-styrke utplassert i de baltiske statene og Polen: Enhanced Forward Presence (eFP). Latvia er vertsland for én av de multinasjonale brigadene. Fra 2004 bidrar NATO også til sikkerheten til de baltiske statene gjennom flyovervåking – Baltic Air Policing – inklusive med bruk av Latvias flybase i Lielvārde.

Det latviske forsvaret består i hovedsak av de tre forsvarsgrenene Hæren, Sjøforsvaret og Flyvåpenet.

Hæren er den største delen av det latviske forsvaret, med en personellstyrke på rundt 8000 i fredstid, forsterket av Nasjonalgarden og en reserve på rundt 30 000. Disse utgjør til sammen landforsvaret.

Kjernen i landforsvaret er en mekanisert infanteribrigade som består av to mekaniserte infanteribataljoner, en infantribataljon og en artilleribataljon, samt avdelinger for logistikkstøtte. En fjerde, mekanisert infanteribataljon inngår i langtidsplanen.

Sjøforsvaret har en personellstyrke på rundt 500 aktivt tjenestegjørende, inklusive kystvakten, i fredstid.

Marinen er organsiert i en hovedstyrke (flotilje) med enheter for overvåking av sjøterritoriet og mineforsvarskapasiteter, så vel som for søk og redning, og en kystvakt.

Flyvåpenet har en personellstyrke på rundt 250 aktivt tjenestegjørende. Det nasjonale flyvåpenet er lite, og forsvar av latvisk – og øvrig baltisk luftterritorium – ivaretas i hovedsak av NATO gjennom Baltic Air Policing-operasjonen.

Det latviske forsvaret har etter selvstendigheten gradvis fornyet og modernisert sitt materiell, fra sovjetisk utrustning til systemerer levert vesentlig fra NATO-allierte.

Hærens materiell omfatter stridsvogner av typen T-55 brukt for trening, oppklaringsvogner av typen Scimitar, selvdrevet artilleri av typen M109, samt middelstungt artilleri.

Sjøforsvarets plattformer omfatter fem patruljefartøy, fire minekrigsfartøy, og ett hjelpefartøy. Ett av minekrigsfartøyene er av den norske Vidar-klassen (den tidligere mineleggeren KNM Vale, overført fra den norske marinen). Kystvakten har seks patruljefartøy.

Flyvåpenet har fire lette transportfly og to helikoptre. så vel som selvforsvarsluftvernmissiler og luftvernartilleri. I langtidsplanen for det latviske forsvaret legges det særlig vekt på lagdelt luftvern, i tillegg til flere helikoptre og videreutvikling av droner.

Latvia ble en selvstendig stat i november 1918, etter avslutningen på første verdenskrig, og det lativske forsvaret ble formelt etablert i juli 1919. To eksisterende brigader, som støttet den provisoriske regjeringen, ble da slått sammen.

Da Latvia i august 1940 ble innlemmet i Sovjetunionen, ble landets nasjonale forsvaret lagt inn under det sovjetiske. Deler av styrken ble oppløst og en stor del av soldatene ble arrestert; mange av offiserene ble henrettet. Tidligere medlemmer av hæren gikk inn i en motstandsbevegelse, som partisaner. I 1941 ble Latvia hærtatt av Nazi-Tyskland, for så å bli innlegget i Sovjetunionen på nytt i 1945, uten et eget forsvar.

Lativa startet oppbyggingen av sitt nasjonale forsvar etter løsrivelsen fra Sovjetunionen i 1991, først med opprettelsen av en nasjonalgarde. Etter å ha blitt med i Partnerskap for fred-programmet i 1994, ble Latvia NATO-medlem i 2004, med fortsatt tilpassing til allierte strukturer og prosedyrer.

Som følge av Russlands krig i Ukraina er forsvaret styrket, og planer for framtidig utvikling av forsvaret er ikke minst basert på erfaringer høstet fra Ukraina.