toppklokke

Blomstene står skrått oppovervendt og er fra to til fire centimeter lange. Blomsterfargen er som regel dypt blåfiolett hos prakttoppklokke, men ofte lysere i blåfargen hos engtoppklokke.

Det er to former for toppklokke som er kjent i Norge. Underarten engtoppklokke, Campanula glomerata ssp. glomerata, finnes flere steder i Sør-Varanger der den har vært kjent siden andre verdenskrig og trolig kom inn med høy fra Russland. Denne formen ble også funnet i Hurum på 2000-tallet, her trolig kommet med europeisk tømmer. Engtoppklokke har flere samlinger av blomster oppover langs stengelen i tillegg til blomsterhodet i toppen. Engtoppklokke er vurdert til LO – lav risiko i Fremmedartslista.

Den andre formen er kultivaren prakttoppklokke, Campanula glomerata «Superba», som er den velkjente hagestauda. Denne formen har kun blomster i en hodeforma samling i toppen av stengelen. Det er ikke kjent hvor denne formen opprinnelig kommer fra. Prakttoppklokke finnes naturalisert i store deler av Norge i gammel kultureng, men også i flere ulike typer skog. Prakttoppklokke er vurdert til HI – høy risiko i Fremmedartslista.

I Norge har toppklokke vært dyrka som prydplante svært lenge, kanskje tilbake til 1700-tallet. Plantene er svært hardføre og sprer seg lett, særlig ved klonal vekst, men også ved hjelp av frø. Det er i all hovedsak prakttoppklokke som dyrkes.

Engtoppklokke er finnes i nesten alle land i Europa unntatt Norge, Irland og Portugal. Arten finnes i Midt-Østen og videre østover gjennom Asia til Korea og Japan.

• Klokkefamilien
• Klokkeslekta

• Prakttoppklokke i Artsdatabankens fremmedartsliste 2018
• Engtoppklokke i Artsdatabankens fremmedartsliste 2018