snus

Løssnus har vært på markedet i rundt 200 år i Norge og hadde i lang tid stor utbredelse særlig blant menn i manuelle yrker som fiskere og bønder. Så sent som i 2005 utgjorde løssnus 54 prosent av snusmarkedet, men i løpet av den påfølgende 15-årsperioden skulle markedsandelen falle til 5 prosent i 2020. Nedgangen er satt i sammenheng med at inntaksmetoden ble oppfattet som udelikat, fordi den ga synlige spor som misfarging av tenner, belegg langs kanten på tannkjøttet og brune tobakksrenner i munnvikene.

I tillegg til malt tobakk er hovedingrediensene vann, salt, surhetsregulerende natriumkarbonat og fuktighetsbevarende tilsetninger. Løssnus ble tradisjonelt emballert i parafinbelagte pappbokser med plastlokk for å holde på fuktigheten. Den høye fuktigheten skaper et mikrobiologisk klima for ugunstig bakterievekst. Inntil framstillingsmåte og oppbevaring ble lagt om på midten av 1990-tallet, hadde løssnusen derfor et varierende, uforutsigbart og ofte høyt nivå av uønskede stoffer inkludert tobakksspesifikke nitrosaminer, som er en kreftfremkallende forbindelse som dannes under fermentering og lagring av tobakksbladene.

Nikotinstyrken i løssnus ligger vanligvis rundt rundt 8 milligram per gram (mg/g). Den høye fuktighetsgraden i løssnus gjør at nikotinet løses hurtig opp i spyttet og opptaket til blodbanen inntreffer raskt selv om nikotinstyrken er moderat.

Porsjonssnus kom på markedet i Sverige i 1976 som en mer brukervennlig variant der brukeren slapp fingerhåndteringen med å «bake» snusen selv. Lenge var produktet kun å betrakte som ferdigpakket løssnus i poser av cellulose. Posene kunne veie opp mot 1,2 gram. I tillegg til at tobakkinnholdet var fuktig, ble også posematerialet fuktet under produksjon for å trekke til seg spytt og dermed øke hastigheten på nikotinopptaket. Posematerialet hemmet likevel nikotinopptaket sammenlignet med opptaket fra løssnus som kunne legges ufiltrert på slimhinnen.

I Norge fikk brun porsjonssnus først sin utbredelse på 1990-tallet parallelt med at nye metoder for fremstilling og oppbevaring gjorde produktet mer mikrobiologisk stabilt med redusert bakterievekst. Lenge hadde porsjonssnusen en utpreget tobakkssmak med anstrøk av kun få aromatiske tilsetninger som bergamott, einebær og mynte. Fra midten av 2000-tallet ble porsjonssnusen imidlertid lansert i mange smaksvarianter som mint, lakris, vanilje, frukt, bær, whisky med mer. Samtidig ble den tradisjonelle brune og grå pappemballasjen byttet ut med fargerike bokser av plast og metall i ulike størrelser. Porsjonssnus er mer ømfintlig for uttørking enn løssnus og disse emballasjematerialene økte holdbarheten på produktet. Også designet på porsjonsposene ble mer variert og kom etter hvert i smalere («slim») og mindre («mini») utgaver. Den brune porsjonssnusen forbigikk løssnus i markedsandel i 2008 i Norge.

En markedsoversikt over de 26 mest solgte snusproduktene i 2020, som til sammen utgjorde 74 prosent av det registrerte snusmarkedet, viste at gjennomsnittlig konsentrasjon av nikotin i brun porsjonssnus var 15 mg/g, men spredningen var relativt stor. Snusvarianter med nikotinstyrke opp mot 40 mg/g var i salg, men slike produkter utgjorde en svært liten del av markedet.

I likhet med brun porsjonssnus har den hvite varianten også et tobakksbasert fuktig innhold. Forskjellen er i første rekke at hvit porsjonssnus har en tørrere overflate. Noen produkter har også inneholdt bleket eller vasket tobakk som gjør dem hvite tvers igjennom. Nikotinopptaket fra posen skjer derfor langsommere, føles mildere i starten, inntreffer over lengre tid og oppleves mer kontrollert. Den tørre overflaten gir også lavere spyttsekresjon og mindre ‘renn’.

De hvite snusposene har større spenn i design og lanseres i formater som «mini», «slim», «super slim» og «large». De små hvite posene kan plasseres med en mindre synlig utbuling av overleppen enn det som særmerker brukere av løssnus og til dels brun porsjonssnus. Den hvite snusen ble regnet som mer hygienisk, kunne brukes mer diskre og produktets mange smaksvariasjoner ble satt i sammenheng med den markante økningen i snusbruk blant kvinner fra midten av 2000-tallet. I 2020 utgjorde ulike varianter av hvit snus omkring 61 prosent av utvalget av snusprodukter. Markedsandelen blant disse som hadde en nikotinkonsentrasjon over 12 mg/g var 77 prosent.

Helhvit snus ble lansert 2014 og består av tørre, kritthvite porsjonsposer som inneholder plantefibre, men også en neglisjerbar mengde tobakk (under 1–2 prosent) for at produktet skal oppfylle norsk regelverk. Tobakkstilsetningen skjer for at produktet i juridisk forstand kan klassifiseres som snus og dermed bli innvilget salgstillatelse med status som et etablert produkt i nikotinmarkedet. De helt tobakksfrie nikotinposene ble i Norge klassifisert som en ny varetype og derfor omfattet av en Forskrift om forbud mot nye tobakks- og nikotinprodukter som satte et forbud mot inntreden av nye produktkategorier på nikotinmarkedet.

Til forskjell fra den tobakksbaserte hvite snusen som i de aller fleste tilfeller har et brunt innhold, er innholdet i porsjonsposen i helhvit snus bleket hvit. Istedenfor tradisjonell tobakksmasse består fyllmateriale i helhvit snus hovedsakelig av plantebaserte fibre tilsatt vann, syntetiske eller naturlige smaksstoffer, pH-regulerende stoffer og fuktighetsbevarende midler. Sammenlignet med brun og hvit porsjonssnus, har helhvit snus lavere nivå av tobakksspesifikke biprodukter. Helhvit snus lukter ikke tobakk, renner lite og har ikke de pigmentene som fører til misfarging av tenner. Kliniske studier viser at helhvit snus gir mindre tannmisfarging enn tradisjonell tobakksholdig snus.

Fordi snusprodukter med tørr overflate og lav fuktighet avgir nikotin seinere enn brun snus, har de hvite snustypene gjennomgående høyere nikotinstyrke enn de brune.

Nikotinposer er i praksis nærmest identisk med helhvit snus med den forskjell at produktet er helt tobakksfritt. Det første produktet av denne type, Zonnic®, ble utviklet av det svenske legemiddelfirmaet Niconovum i 2000. Etter uttesting for effekt og bivirkninger, fikk Zonnic med nikotinstyrke på 2 og 4 mg per dose godkjenning som et legemiddel til bruk i røykeslutt i 2008. Niconovum ble imidlertid kjøpt opp av tobakksselskapet Reynolds American i 2009 som i sin tur ble en del av British American Tobacco (BAT) i 2017. Zonnic kommer altså fra tobakksindustrien, men selges likevel fra norske apotek med anbefalinger fra helsemyndighetene for bruk i røykeslutt.

I motsetning til tobakksholdig snus, som hovedsakelig brukes i Skandinavia, har det globale salget av nikotinposer eksplodert og blitt en milliardindustri. Det finnes over hundre merkenavn. Omsetningen forventes å passere 40 milliarder dollar i løpet av 2033. Nikotinposene for ikke-medisinsk rekreasjonsbruk inneholder ofte høyere nikotinkonsentrasjoner enn nikotinlegemiddelet Zonnic og har flere smakstilsettinger, men ellers er de ganske like. I Norge har alle søknader om å unnta tobakksfrie nikotinposer fra 1989-forskriften blitt avslått og regjeringen har i høringsdokumentet signalisert at de vil videreføre salgsforbudet.

Flesteparten av nikotinposene på det europeiske markedet inneholder nikotin som er utvunnet fra tobakksplanten, mens de amerikanske produktene i stadig større grad består av syntetisk fremstilt nikotin. Syntetisk nikotin har i enkelte jurisdiksjoner historisk falt utenfor tobakkslovgivning fordi reguleringen ofte har vært basert på om nikotinen er utvunnet fra tobakk. Dette har bidratt til betydelige internasjonale ulikheter i reguleringspraksis. Frankrike har innført et salgsforbud og besittelse av nikotinposer kan straffes med bøter i millionklassen og flere år i fengsel. Andre land som for eksempel England definerer nikotinposer som en ordinær konsumvare foreløpig uten særlige markedsinngripende tiltak.

Kjemiske analyser tyder på at tobakksfrie nikotinposer generelt inneholder svært lave nivåer av tobakksspesifikke nitrosaminer (TSNA), ofte nær nivåene i farmasøytiske nikotinlegemidler, og lavere enn i snus. I likhet med andre orale nikotinprodukter er det rapportert om lokal irritasjon i munnhulen ved bruk av tobakksfrie nikotinposer, noe som kan komme fra vedvarende mekanisk kontakt med tannkjøtt, skader på epitelvev og tenner fra enkelte aromatiske tilsettinger eller syreskader fra pH-hevende stoffer. Fordi nikotinposer har lav fuktighet, vil nikotinopptaket gå langsomt og dette kan i sin tur tenkes å forlenge liggetiden for prisen.

Lengre kontakt med slimhinnen øker generelt risiko for lokale irritasjoner i munnhulen. En svensk studie viste at slimhinneforandringer vanlig hos brukere av nikotinposer, men disse hadde et annet og mer variert klinisk mønster enn de hovedsakelig hyperkeratotiske forandringene som ble observert hos tradisjonelle snusbrukere. Nikotinposene var assosiert med økt forekomst av rødhet og betennelsesreaksjoner, uten at forfatterne kunne avgjøre hva dette kunne skyldes (pH, fuktighet, ingredienser, posemateriale, nikotinkinetikk). En annen svensk studie viste imidlertid tegn på at brukere av tobakksholdig snus fikk redusert slimhinneirritasjon ved overgang til bruk av tobakksfrie nikotinposer.