skilpadder

Typisk for skilpaddene er at den brede kroppen er beskyttet av skjold; et hvelvet ryggskjold (carapax) og et flatere bukskjold (plastron). Skjoldene er vanligvis forbundet med en beinbru på siden. Ryggskjoldet er dannet av bein fra lærhuden. Brede ribbein og ryggvirvler (med unntak av hals- og halevirvler) er sammenvokst med skjoldet.

De fleste artene har et hardt, hornaktig skjold, men noen arter har en tykk, læraktig hud. Et vanlig ryggskjold består av cirka 50 bein, og disse er dekket av hornplater dannet fra overhuden. Hornplatene er skilt fra hverandre langs sømmer, og platenes form og størrelse svarer ikke til de underliggende beinplatene. Bukskjoldet er dannet av noen bein fra skulderbeltet. Resten av skulderbeltet ligger innenfor ribbeina.

Skjoldene beskytter skilpaddene, men de begrenser også deres bevegelighet. De forflytter seg derfor svært langsomt på land. Havskilpaddene kan derimot oppnå svært høye svømmehastigheter.

Skilpaddene har lite hode og små øyne med øyelokk. Kjevene hos nålevende arter mangler tenner, men de er modifisert som skarpe, skjærende nebb. Halsen er lang og lettbevegelig, mens halen er relativt kort, særlig hos hunnen. Hodet, halsen, halen og lemmene kan hos de fleste skilpadder trekkes inn under skjoldene når det er fare på ferde. De kroppsdelene som ikke er omgitt av skjoldet, har en bløt hud med hornskjell. Hudkjertler er fåtallige.

Beina er tilpasset dyrenes levevis. Hos landskilpadder er lemmene tykke og klumpete («elefantføtter»), og hos havskilpadder er de lange og luffeformede. Arter som lever i ferskvann har svømmehud mellom tærne.

Skilpaddene vokser forholdsvis raskt frem til de blir kjønnsmodne. Deretter avtar vekstraten, men mange fortsetter å vokse hele livet. Størrelsen varierer fra den minste Chersobius signatus, en landskilpadde i Sør-Afrika, med et ryggskjold som bare blir 6–8 centimeter langt, til havlærskilpadden, som kan bli 250 centimeter og veie opptil 700 kilogram.

Hos planteetende skilpadder er tarmen lang.

Som andre reptiler er skilpaddene vekselvarme, og veggen mellom hjertekamrene er gjennombrutt. Lungene er store, tynnveggede og svampete. De er fastvokst til skallet, og åndedrettet foregår ved hjelp av én stor, flat utåndingsmuskel og to innåndingsmuskler. Enkelte arter i ferskvann kan ta opp oksygen direkte fra vannet gjennom slimhinner i munn og hals eller gjennom kloakkåpningen.

Skilpaddene har indre befruktning. Selve kurtisen kan være komplisert. I paringstiden kan hannene være aggressive og kjempe harde kamper med hverandre. Alle arter legger eggene på land, gjerne i spesielt utgravde reir, men noen kan plassere dem ubeskyttet på bakken. Foreldrene viser ingen omsorg for ungene.

I motsetning til hva vi finner hos blant annet pattedyr, er ikke kjønnet til skilpadder bestemt av kjønnskromosomer, men av temperaturforhold under eggets utvikling. Denne temperaturbestemte kjønnsbestemmelsen finnes også hos en rekke andre reptiler. Egg som utvikler seg ved høy temperatur klekkes som hunner, mens hanner utvikler seg fra egg som har opplevd kjøligere forhold. Ved temperaturer mellom høyeste og laveste ekstremverdi blir det klekket både hanner og hunner. Klimaendringer kan representere en trussel for slike arter. Høyere temperaturer kan føre til at det klekkes en overvekt av hunner og en tilsvarende mangel på hanner. Dette kan i verste fall føre til at bestander kollapser og at arter kan stå i fare for å bli utryddet.

Som regel er skilpaddene stumme, men ungene og hannene lar sin stemme høre nå og da, hannene særlig i paringstiden, da de kjemper innbyrdes.

Skilpadder er de lengstlevende av alle virveldyr. Enkelte individer, særlig av kjempeskilpadder, påstås å ha oppnådd en alder på over 200 år, men dokumentasjon for disse tilfellene er mangelfull. Den berømte «Lonesome George» fra Galápagos (Chelonoidis abingdonii) var mellom 101 og 102 år gammel da han døde i 2012. Den eldste nålevende er imidlertid «Jonathan», en aldabrakjempeskilpadde, Aldabrachelys gigantea, som i 1882 ble fraktet fra Seychellene til St. Helena. Den var fullvoksen (minst 50 år) da den ble fanget, og er derfor i dag over 190 år gammel.

Proganochelydia omfatter bare utdødde arter, mens de nålevende artene fordeles på underordenene halsvendere og halsgjemmere.

Halsvendere, Pleurodira, kan ikke trekke den lange halsen S-formet inn under skjoldet, men bøyer den til siden mellom skjoldene. Halsvenderne omfatter tre nålevende familier med til sammen 103 arter fra varmere strøk på den sørlige halvkule: pelomeduseskilpadder i Afrika og Sør-Amerika, slangehalsskilpadder i Australia og Sør-Amerika og elvehalsvendere i Sør-Amerika og på Madagaskar.

• Slangehalsskilpadder, Chelidae
• Pelomeduseskilpadder, Pelomedusidae
• Elvehalsvendere, Podocnemididae

Halsgjemmere, Cryptodira, kan bøye halsen S-formet og trekke hodet inn under skjoldet.

Hit hører de resterende elleve familiene med 263 arter:

• landskilpadder, Testudinidae
• havskilpadder, Cheloniidae
• havlærskilpadder, Dermochelyidae
• klaffeskilpadder, Kinosternidae
• sumpskilpadder, Emydidae
• storhodeskilpadder, Platysternidae
• alligatorskilpadder, Chelydridae
• tryneskilpadder, Carettochelyidae
• bløtskilpadder, Trionychidae
• elveskilpadder, Dermatemydidae
• asiasumpskilpadder, Geomydidae

tilhører familien landskilpadder og blir inntil 25 centimeter lang. Den finnes i det sørlige Europa. I naturen blir bestanden klassifisert som sårbar.

er en landskilpadde fra Mellom- og Sør-Amerika. Den blir inntil 30–40 centimeter lang. I sitt naturlige utbredelsesområde er den regnet som sårbar.

tilhører familien asiasumpskilpadder. Den blir inntil 24 centimeter lang og lever i det østlige Asia. I naturen er den klassifisert som truet.