plastisk sprengstoff

Plastiske sprengstoffer har vært benyttet i terroraksjoner. Kjente eksempler er Lockerbie-saken i 1988, angrepet mot Khobar Towers i Dhahran, Saudi-Arabia 25. juni 1996, og angrepet mot det amerikanske krigsskipet USS Cole utenfor Aden i Jemen 12. oktober 2000. Alle disse tre hendelsene førte til omfattende tap av menneskeliv og store materielle ødeleggelser.

I tråd med en konvensjon fra 1991 som nå er ratifisert av alle stater som er medlemmer av FN, må alle plastiske sprengstoffer som produseres tilsettes et signaturstoff (taggant) for å lette deteksjon ved hjelp av kjemisk analyse. Fire kjemiske stoffer er tillatt brukt til dette formålet, hvorav det vanligste er 2,3-dimetyl-2,3-dinitrobutan (DMDNB) i en mengde på 0,1–1,0 prosent.

Et velkjent plastisk sprengstoff er Composition C-4 (ofte bare kalt «C-4»). Det består av 91,0 prosent RDX, 5,3 prosent dioktylsebacat (DOS), 2,1 prosent polyisobutylen (PIB) og 1,6 prosent motorolje. Dette sprengstoffet har funnet veien inn i deler av populærkulturen, litt på samme måte som dynamitt og TNT. Composition C-4 beholder noen grad av plastisitet helt ned til –57 °C.

Composition C-4 er sprengstoff utviklet i USA og satt i produksjon på 1950-tallet. I Norge utviklet Dyno Industrier i 1973 en norsk variant av sprengstoffet, kalt NM-91, der RDX-innholdet i Composition C-4 ble erstattet med HMX (som er noe kraftigere). Sprengstoffet ble levert til Hærens forsyningskommando (HFK) for bruk i Hæren.

Et velkjent britisk plastisk sprengstoff er Plastic Explosive No. 4 (PE-4). Det består av 88,0 prosent RDX, 1,0 prosent pentaerytritoldioleat og 11,0 prosent av et bindemiddel satt sammen av litiumstearat og mineralolje. PE-4 er nå for det meste erstattet av PE-8, som består av 86,5 prosent RDX og 12,5 prosent bindemiddel og mykner (PIB og DOS).

Semtex er en serie med plastiske sprengstoffer produsert i Tsjekkia av selskapet Explosia. De mest brukte er Semtex 1A (rødfarget og basert på pentritt), Semtex 1H (guloransjefarget og basert på pentritt og RDX) og Semtex 10 (svartfarget og basert på pentritt). Alle disse leveres i klosser og brukes blant annet til rivningsarbeider og undervannssprengninger.

Semtex er blitt beryktet fordi det tidligere har vært brukt i enkelte terrorhendelser. Dette har imidlertid lite eller ingenting med de fundamentale egenskapene til sprengstoffet å gjøre, som ikke skiller seg vesentlig fra de for andre plastiske sprengstoffer. Semtex har imidlertid opphav i et land som tilhørte østblokken under den kalde krigen, noe som gjorde at eksporten av sprengstoffet tok andre veier enn for landene i vestblokken.

Et plastisk sprengstoff basert på sprenggelatin som var mye brukt av allierte styrker under andre verdenskrig for ulike former for sabotasje var Nobel's Explosive No. 808 («Nobel 808» eller «Explosive 808»). Foruten sprenggelatin inneholdt det også ammoniumnitrat og ekstra myknerstoffer, hvor sistnevnte gav sprengstoffet en sterk lukt av mandler.

En ulempe ved bruk av Nobel 808 var, i tillegg til den sterke lukten, at hudkontakt med sprengstoffet kunne forårsake kraftig hodepine. Dette fordi det inneholdt 75 prosent nitroglyserin, et stoff med sterke og raske fysiologiske virkninger (se nitroglyserin).

Det første plastiske sprengstoff av den moderne typen var Plastic Explosive No. 1 (PE-1), utviklet i Storbritannia på 1930-tallet for bruk i sabotasje. Det bestod av 88,3 prosent RDX og 11,7 prosent av en spesialolje laget ved å løse naturgummi i en blanding av vaselin og parafinolje under langvarig oppvarming til 150 °C.

For å unngå bruk av naturgummi, som kunne være vanskelig tilgjengelig i krigstider, ble PE-1 raskt erstattet av PE-2. Det bestod av 88,3 prosent RDX og 11,7 prosent av en blanding av vaselin, parafinolje og lecitin i forholdet 111/55/10. PE-2 var plastisk mellom 0 og 40 °C. På begynnelsen av 1940-tallet ble PE-2 tatt i bruk i USA under betegnelsen Composition C.

Composition C og PE-2 ble noen av de viktigste verktøyene for motstandskampen i Norge under andre verdenskrig. Sprengstoffene var gjerne kjent under kallenavnet «plastic». I motsetning til Nobel 808 luktet de lite og gav ingen hodepine ved hudkontakt. De var ganske ufølsomme og krevde bruk av spesielle, koniske forsterkerladninger av skytebomull eller tetryl.

Aksemaktene lå generelt bak de allierte i løpet av andre verdenskrig hva gjaldt utviklingen av plastiske sprengstoffer, men det tyske firmaet WASAG utviklet et plastisk sprengstoff kalt Plastit W, etter at britisk sprengstoff av denne typen hadde blitt beslaglagt. Plastit W var basert på RDX og ble benyttet i et mislykket attentatforsøk mot Adolf Hitler 20. juli 1944.

Den tyske offiseren Claus von Stauffenberg hadde plassert en sprengladning på 975 gram Plastit W, utstyrt med en forsinkermekanisme på 30 minutter, i en veske som ble gjemt under et konferansebord av tre i Hitlers hovedkvarter på Østfronten, i det som i dag er Polen. Hitler overlevde eksplosjonen, som tok livet av flere av de andre til stede, mye fordi Stauffenberg kun hadde brukt halvparten av den mengden Plastit W som var tilgjengelig.

Josef Terboven var øverste leder for det okkuperte Norge i årene 1940–1945. Sent om kvelden 8. mai 1945 begikk Terboven selvmord ved å detonere en sprengladning på rundt 35 kilo RDX-basert plastisk sprengstoff i et rom som var del av en luftvernbunker i Kloåsen på kronprinsens residens Skaugum i Asker, der Terboven hadde sitt hovedkvarter.

Terboven satt på toppen av sprengstoffet, som var plassert i en blikktønne og utstyrt med fem meter sikkerhetslunte og tilhørende sprenghette (med forsterkerladning). I bunkeren sprengte Terboven seg sammen med liket av politisjefen Wilhelm Rediess, som hadde skutt seg selv i sitt rom på Skaugum natt til 8. mai.

Beholderen med det plastiske sprengstoffet benyttet av Terboven hadde vært beslaglagt av tyskerne fra britiske flyslipp til norske hjemmefrontstyrker. Det bestod sannsynligvis av PE-2 (laget i Storbritannia) eller Composition C (laget i USA), som er det samme sprengstoffet.

Det amerikanske sprengstoffet Composition C ble i løpet av krigen og etterkrigstiden videreutviklet til en serie produkter kjent som «C-familien». Det første var Composition C-2, som erstattet Composition C rundt 1943. Det var utviklet av selskapet DuPont og bestod hovedsakelig av RDX, TNT og ulike dinitrotoluener (DNT) og nitrotoluener (MNT).

Composition C-2 var lite stabilt under lagring og ble rundt 1944 erstattet av Composition C-3. Dette bestod av 77 prosent RDX, 4 prosent TNT, 10 prosent DNT, 5 prosent MNT, 3 prosent tetryl og 1 prosent nitrocellulose. Composition C-3 var et gulfarget og giftig sprengstoff som var i bruk til og med Koreakrigen. Det var formbart ned til –29 °C.

I årene 1946–1949 utviklet kjemikeren Karl G. Ottoson ved Picatinny Arsenal i USA det som ble til Composition C-4. Det ble satt i produksjon først noen år senere. På grunn av hemmelighold ble ikke sprengstoffet søkt patentert før i 1961 (innvilget i 1967). Composition C-4 er formbart helt ned til –57 °C og var mindre giftig enn lignende sprengstoffer.

De plastiske sprengstoffene kjent under navnet Semtex ble utviklet av de tsjekkiske kjemikerne Stanislav Brebera (1925–2012) og Radim Fukátko (1929–2022) på 1950-tallet. De arbeidet ved det som nå er blitt sprengstoffselskapet Explosia. Semtex er oppkalt etter forstaden Semtín i Pardubice, industribyen hvor dette selskapet holder til.

Semtex var basert på bruken av styren-butadiengummi som ble tilsatt myknerstoffer som ftalater og tributylsitrat. De ulike typene Semtex ble kjennetegnet gjennom bruk av ulike fargestoffer. Semtex 10 («svart Semtex») var den første typen utviklet. Semtex A («rød Semtex») ble fra 1964 tatt i bruk lokalt i Tsjekkoslovakia for ulike sivile formål.

Semtex H («gul Semtex») var den første type Semtex som var basert på RDX, i stedet for pentritt. Det ble produsert fra 1967 og i stor grad eksportert til utlandet. Eksporten kom til å gjøre Semtex beryktet fordi store partier havnet i land som Libya på 1970- og 1980-tallet, der en liten del senere endte opp med å bli brukt til terrorhandlinger, slik som Lockerbie-saken.