romantikken (kunst)

Før romantikken var kunstens viktigste formål å formidle skjønnhet, oppmuntre til dannelse og religiøs refleksjon. Motivene var gjerne hentet fra Bibelen eller fra den greske og romerske antikkens historie og mytologi. Harmoniske scener fra hverdagen og heroiske krigsscener der det gode vant frem, var også viktige motiv. Romantikken brøt med disse idealene. Nå skulle man betone det ville og uskjønne, det uhyggelige og groteske. Kunstnerens subjektive forhold til religion og utforskning av eksistensielle temaer fikk i tillegg stor betydning. Meningsinnholdet var ikke lenger umiddelbart tydelig for publikum og kunsten åpnet seg slik for flere tolkningsmuligheter.

Allerede på 1700- tallet skrev den irske filosofen Edmund Burke A Philosophical Enquiry into The Original of Our ideal of The Sublime and The Beautiful. I denne teksten hevdet Burke at kjennetegnet på god kunst ikke er det klare og billedskjønne, men heller det dunkle og antydende. Dette mørke og skremmende vekker paradoksalt nok både redsel og fascinasjon i oss og romantikken knyttes slik til ideen om det sublime.

Jean-Jaques Rousseaus’ tanker om det ubesudlede mennesket og en friere barneoppdragelse fikk også betydning for romantikken. Rousseau idealiserte naturen og mente mennesket hadde fjernet seg fra seg selv gjennom å fjerne seg fra naturen.

Det er i skildringen av engelsk natur at malerkunsten nådde høyest i første halvdel av 1800-tallet. Allerede Thomas Gainsborough brukte naturen som en stemningsskapende bakgrunn i sine portretter. Den drømmende, lengselsfulle tonen i hans parkbilder førte naturlig over i romantikken. Hans landskapsmaleri fikk stor betydning, ikke minst for John Constable.

Britiske kunstnere kom til å spille en betydelig rolle i 1800-tallets landskapsmaleri, med John Constable og William Turner som de fremste navnene. Deres fargekunst kom til å få større betydning for det franske enn for det britiske maleriet og gav blant annet viktige impulser til Eugène Delacroix. I Storbritannia løp romantikken ut i prerafaelismen, som vesentlig hentet sine emner fra litteraturen, religionens verden, sagn og ballader.

Bortsett fra i Italia møtte den romantiske bevegelsen neppe større motstand enn i Frankrike. Dette skyldtes i stor grad den dominerende stillingen klassisismen og malere som Jacques Louis David og Jean Auguste Dominique Ingres hadde, selv om sistnevnte etter hvert begynte å interessere seg for sagn og eventyr fra middelalderen og Orienten. Pierre-Paul Prud'hon og Antoine-Jean Gros innledet den franske romantikken med sine dramatiske skildringer. Théodore Géricaults hovedverk Medusas flåte fra 1819 vakte stor oppsikt og ble den franske romantikkens flaggskip. Den mest sentrale skikkelsen i fransk og europeisk romantisk malerkunst var Eugène Delacroix. Ikke minst når det gjaldt studiet av fargen, kom han til å bli banebrytende. Théodore Chasseriau forente Delacroix' fargekunst og Ingres' raffinerte linjer i mytologiske og orientalske motiver.

Den mest kjente av romantikkens billedhuggere var François Rude. Hans hovedverk er Marseillaisen fra 1836 på Triumfbuen i Paris.

De romantiske teoriene ble utformet i Tyskland, klarest i «romantikkens urcelle», en bok av Wilhelm Heinrich Wackenroder. Den nye naturoppfatningen fant det beste uttrykket for menneskets følelsesliv i landskapsmaleriet. Oppfatningen fikk sine retningslinjer av Carl Gustav Carus og sine viktigste uttrykksformer hos Philipp Otto Runge og Caspar David Friedrich, hos den første nærmest symbolsk og hos den andre mystisk stemningsbetont. I tilknytning til Friedrich kan man nevne Christian Morgenstern, Karl Friedrich Lessing, svensken Carl Johan Fahlcrantz og nordmannen J. C. Dahl, som forente den tyske stemningsromantikken med et friskt realistisk natursyn med utspring i Danmark (Jens Juel og Christoffer Wilhelm Eckersberg). Nær Dahl stod Thomas Fearnley, som også viste tilknytning til det tyske landskapsmaleriet. Denne forbindelsen mellom skandinavisk og tysk kunst ble for øvrig stadig sterkere i første halvdel av århundret. Flere og flere av de norske og svenske kunstnerne fikk sin utdannelse i Tyskland, først og fremst i Düsseldorf (se Düsseldorf-skolen).

Ved siden av denne tysk-skandinaviske landskapsromantikken fantes også det man har kalt en «litterær romantikk». Den gav seg utslag i skandinavisk skulptur (Hermann Ernst Freund, Bengt Fogelberg) som et forsøk på å gjenskape innholdet og ånden i norrøn mytologi. Den fant fremfor alt uttrykk hos de tyske nasarenere med deres svermeri for katolisismen og for det italienske religiøse maleriet fra Giotto di Bondone til Rafael.

Romantikken ble rundt 1850 avløst av realismen og naturalismen, men mot slutten av 1800- tallet inspirerte den nye retninger, som symbolismen, ekspresjonismen og nyromantikken.

• arkitektur i romantikken
• musikk i romantikken
• litteratur i romantikken
• nasjonalromantikk