handelsteori

De første mer systematiske fremstillinger ble utarbeidet av filosofer og politikere av den merkantilistiske skole på 1500- og 1600-tallet. Etter deres oppfatning var det et mål for staten å øke nasjonens rikdom. Det gjaldt derfor å stimulere eksport og hindre import. Det handelsoverskudd som oppstod, skulle bindes i gull og andre edle metaller.

Teorien bak disse oppfatningene var lite utarbeidet. Blant annet ble det ikke tatt hensyn til at det er umulig for alle land samtidig å ha overskudd på handelsbalansen. Til ethvert overskudd må det svare et like stort underskudd.

Opposisjonen mot den merkantilistiske oppfatning fikk sitt hovedverk i Adam Smiths banebrytende avhandling An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (1776), der forfatteren understreket betydningen av arbeidsdeling og spesialisering.

I følge Smith skulle hvert land konsentrere produksjonen om de varer landet hadde spesielt gode forutsetninger for å fremstille, eksportere deler av produksjonen og ta i betaling varer som landet slett ikke kunne produsere eller hvor en hadde spesielt høye kostnader.

Adam Smiths prinsipp ble videre bearbeidet, utviklet og utformet i en skarp analytisk form av David Ricardo, som i 1817 formulerte «prinsippet om de komparative fortrinn».

Prinsippet går ut på å vise at begge land kan ha fordel av produksjonsspesialisering og handel, selv om et land er absolutt overlegent det annet i produksjonen av begge varer.

Dette fremstilles i tilknytning til handelen mellom to land (A og B), som begge kan produsere to varer (x og y) ved hjelp av én produksjonsfaktor, arbeidskraft.

Det avgjørende er at graden av overlegenhet ikke er den samme for begge varer: Hvis A kan produsere x med 20 prosent mindre arbeidskraft enn B og y med 10 prosent mindre arbeidskraft, vil det lønne seg for A å spesialisere sin produksjon om x og for dette bytte til seg y.

Det avgjørende er at A har et komparativt fortrinn i produksjonen av vare x og at B har et tilsvarende fortrinn i produksjonen av vare y. Ved en slik spesialisering av produksjonen innen de to land vil den samlede mengde av varer bli større enn den var uten spesialisering og handel. Følgelig vil handelen bringe en gevinst som vil bli fordelt mellom de to land.

Ved å anta at innenlandsprisene alltid ble bestemt av kostnadene ved produksjonen, ville prisforholdet i de to land være forskjellig før handel: x ville være billig i forhold til y i land A og dyr i land B. Etter at handel var kommet i stand, ville prisforholdet bli det samme i begge land. Man ser da bort fra kostnadene ved transporten fra et land til et annet.

Mens Ricardo stort sett hadde nøyd seg med å finne vilkårene for at lønnsom handel kunne finne sted, gikk flere av de etterfølgende økonomer, i første rekke John Stuart Mill og Alfred Marshall, mer direkte inn på spørsmålet om utenrikshandelens omfang og prisenes høyde.

Et nytt fremskritt i handelsteorien ble levert av den svenske økonom og historiker Eli F. Heckscher i 1919 og videre bearbeidet av hans elev Bertil Ohlin.

Deres bidrag gikk ut på å søke å forklare årsakene til at landene var komparativt overlegne i produksjonen av visse varer og underlegne i andre, og Heckscher–Ohlin festet oppmerksomheten ved at landene var forskjellig utstyrt med produksjonsressurser eller produksjonsfaktorer.

Noen hadde rikelig med kapital, andre hadde mye arbeidskraft i forhold til kapitalen. Kapitalrike land ville konsentrere produksjonen og eksporten omkring varer som krevde store mengder kapital, mens folkerike, kapitalfattige land ville eksportere arbeidskraftkrevende produkter.

Gjennom handelen med varer eksporterte og importerte man i virkeligheten produksjonsfaktorer. Det ville derfor være en tendens til at prisene på de enkelte produksjonsfaktorer ble utjevnet mellom landene.

Når mengden av produksjonsfaktorer vokser i forskjellig takt i landene, eller det skjer produksjonstekniske fremskritt i forskjellig tempo, vil sammensetningen av utenrikshandelen som regel forandres. Dette er påvist av blant annet den polsk-britiske økonomen Tadeusz Mieczyslaw Rybczynski.