haiku

Haiku sprang ut fra renga (lenkede vers) på begynnelsen av 1500-tallet, men ble først ansett som seriøs lyrikk på 1600-tallet, da dikteren Basho utviklet det til sin populære form.

Eksempel på en haiku av Basho:

Kanji:
古池や
蛙飛び込む
水の音

Ord:
furu ike ya
kawazu tobikomu
mizu no oto

Morae:
fu ru i ke ya
ka wa zu to bi ko mu
mi zu no o to

Oversettelse:
den gamle dammen
frosken stuper
lyden av vann

Dette er Bashos mest kjente haiku, skrevet sent på 1600-tallet. Kawazu (frosk) er et vår-kigo. Kutteordet ya i første linje gir leseren tid til å ta inn over seg bildet av dammen før det settes i kontrast med den plutselige bevegelsen i andre verselinje. Diktet er også et eksempel hvordan Basho brøt med den etablerte waka-tradisjonen, hvor frosken som bilde var tett knyttet til kvekkingen sin. Ved heller å fokusere på lyden av vannet tok Basho avstand fra klassiske klisjeer og fremmet sine egne estetiske idealer.

Haiku sprang ut fra eldre japansk diktformer som tanka og renga (lenkede vers). Tanka bestod av i alt 31 morae (fordelt 5–7–5–7–7). Renga var et samarbeidsprosjekt hvor en dikter skrev hokku (første strofe) med versemålet 5–7–5, og en annen poet 'svarte' med en 7–7 strofe, deretter fortsetter den neste personen med et nytt 5–7–5.

Etter hvert ble hokku frigjort fra oppfølgingsstrofen, og begrepet haikai ble brukt som betegnelsen på dikt som utelukkende bestod av innledningsstrofen. I dag brukes haikai til å referere til slike dikt fra Edo-perioden (1603–1868).

Benevnelsen haiku oppsto ikke før i Meiji-perioden. Det kommer fra en sammensetning av begrepene haikai og hokku.

Det var Masaoka Shiki (1867–1902) som sto i spissen for moderniseringen av haiku under Meiji, og han populariserte det nye navnet. Han separerte haikai fullstendig fra den premoderne sosiale konteksten og etablerte haiku som egen form for seriøs litteratur. Shiki brøt også med læremester-tradisjonen, hvor det ble lagt stor vekt på å videreføre Japans lange dikt-tradisjon. Dette ble gjort ved å referere til eldre verk og følge strenge tematiske konvensjoner. Mye av kritikken hans var rettet mot praksisen av å etterligne de gamle mesternes dikt, uten å faktisk fange sanseinntrykkene og øyeblikkene som møter en i hverdagen.

I sin egen diktning la Shiki mye vekt på direkte observasjon av omgivelsene, såkalte shasei – skisser fra livet – med særlig fokus på sanseinntrykk fra her og nå.

Mye av haikuens særpreg ligger i kontrasten mellom den stramme formelle rammen og de subtile virkemidlene som blåser liv i innholdet.

På andre språk enn japansk faller flere av de strenge formalistiske trekkene ofte vekk. Kigo er også ofte utelatt. Diktene er som regel skrevet i fri form, og fokuset ligger ofte mer i å beholde kortfattetheten fremfor å følge en bestemt versefot.

I Norge slo haikuformen for alvor igjennom med Paal-Helge Haugens Blad frå ein austleg hage: 100 haiku-dikt (1965). Dette er oversettelser, uten hensyn til stavelsestall, av klassiske, japanske haikudikt skrevet før 1900.

Den første vesentlige utgivelsen med norske original-haikuer er Jan Erik Volds spor.snø (1970). Haugen og Vold hører til den unge generasjonen poeter som samler seg rundt tidsskriftet Profil. Den unge 60-tallslitteraturens interesse for direkte billedspråk som ikke enkelt lar seg oversette til en «egentlig», overført betydning er noe som finner gjenklang i den japanske haiku-tradisjonen, og som kan oppfattes som den direkte årsaken til interessen for haiku på denne tiden.

Senere inngår haikuen som en del av standardrepertoaret av diktformer i Norge. Særlig betydningsfulle eksempler er Gene Dalbys Neon/furu (1983), der «punk-poeten» Dalby bruker haikuformen til å beskrive en hard drabantbyvirkelighet preget av vold og rusproblemer. Endre Rusets Noriaki (2014/2017) er en samling haikuer som omhandler den japanske skihopperen Noriaki Kasai.

• Japans litteratur
• lyrikk