empirisme

De eldste selvutnevnte empirikerne i vestlig historie er trolig legene i den empiriske skolen i antikken på 300-tallet fvt. De var uenige med den dogmatiske skolen, deriblant Hippokrates og senere Galenos, som mente at det finnes skjulte årsaker til sykdommer, og at legekunsten er basert på kroppens naturlige likevekter. Den empiriske skolen fremholdt at legekunsten ikke trenger å spekulere i skjulte årsaker eller naturfilosofiske teorier, og at den heller skal basere seg utelukkende på observasjoner, sammenligninger og eksperimenter, altså observerbar erfaring.

Den empiriske skolen i antikken har knytninger til filosofisk skeptisisme som særlig var inspirert av Pyrrhon fra Elis. Skeptisismen hevdet at ingen kunnskap er sikker og at påstander om virkeligheten bare er basert på skikk og bruk. Følgelig kunne sanselig erfaring og sammenlignende observasjon gis større spillerom innen skeptisismen enn i antikkens sannhetsbaserte teorier slik som Platons idélære, Aristoteles' teleologi eller Demokrits atomisme. På 200-tallet evt. forente Sextus Empiricus filosofisk skeptisisme og den empiriske skolens legekunst i sine verker, som er viktige kilder til vår kjennskap om antikkens filosofi.

Under universaliestriden i høymiddelalderen vokste nominalismen frem som filosofisk retning, med Roscelin fra Compiègne og William av Ockham i spissen. Den ble en viktig forløper for empirismen og omtales gjerne som den moderne vei (via moderna). Den sto i motsetning til realismen, som fremholdt at allmennbegreper som «rettferdighet» og «stol» uttrykker noe selvstendig eksisterende og at ting derfor deler en indre natur. Nominalistene hevdet derimot at allmennbegreper bare er konvensjonelle navn vi gir enkeltting på grunnlag av deres ytre egenskaper. I likhet med den empiriske legekunsten i antikken, vektla nominalismen sammenlignende observasjon av enkeltting og enkelthendelser uten søken etter indre og skjulte årsakssammenhenger. Omtrent på samme tid forsvarte Roger Bacon sanseerfaringenes viktighet i naturfilosofien og fremmet bruk av eksperimenter i vitenskapen.

Renessansefilosofen Francis Bacon omtales gjerne som grunnleggeren av moderne empirisme. I sitt hovedverk Novum organum scientiarum (Vitenskapenes nye verktøy) fra 1620 trakk han frem tålmodig observasjon og vitenskapelige eksperimenter som grunnlag for praktisk innsikt i naturens lover. Han mente at slik innsikt ville ruste menneskeheten til å styre over naturkreftene.

Som filosofisk retning er empirismen i første rekke knyttet til britiske filosofer på 1600- og 1700-tallet som John Locke, George Berkeley og David Hume, med fotfeste også blant noen franske filosofer som Denis Diderot og Voltaire. Mens de filosofiske debattene i det kontinentale Europa jevnt over var preget av rasjonalisme der fornuften ble tildelt en overordnet rolle, var britiske filosofer mer opptatt av sanseerfaring som grunnlag for virkelighet og vitenskap.

Den engelske filosofen John Locke formulerte den berømte tanken om at mennesket er en tabula rasa, en ubeskreven tavle. Han argumenterte for at all vår kunnskap stammer fra ytre erfaring, altså fra hvordan den ytre verden påvirker oss gjennom sansene. Disse sanseinntrykkene sammenligner og organiserer vi med vår tanke, som Locke kalte vår indre erfaring. Alle ideer som vi utvikler i vår tanke som ikke kan tilbakeføres til ytre erfaring, altså som ikke har rot i den ytre verden, mente Locke er tankespinn og opphav til falske påstander om virkeligheten. Slik formulerte Locke empirismens sentrale kunnskapskrav, nemlig ideers empiriske belegg, det vil si observerbare rot i virkeligheten.

Den irske filosofen George Berkeley trakk empirismen i subjektiv og idealistisk retning. Hans berømte tese er «esse est percipi», altså at det eneste som eksisterer, er det som aktivt erfares av en menneskelig eller guddommelig bevissthet. Følgelig finnes det ingen virkelighet utenfor erfaringen, ifølge Berkeley.

Den kanskje mest innflytelsesrike klassiske empiristen er den skotske filosofen David Hume. Han fordypet Locke og Berkeleys tanker og utviklet en mer konsekvent empirisme. Han hevdet at induksjon, altså slutning fra gjentatte enkeltobservasjoner til generelle sammenhenger, er grunnlaget for all vitenskap og kunnskap om virkeligheten. Men ettersom induktive slutninger bare er sannsynlige og aldri helt sikre, følger det at naturvitenskap og menneskelig kunnskap er grunnleggende usikre og åpne, ifølge Hume. Slik utviklet han en radikal skepsis ikke bare til metafysikken, altså ideer om virkeligheten som ikke har rot i den ytre observerbare verden, men også til nødvendighet og sikkerhet i naturvitenskapene, slik som forestillingen om naturlover, og dessuten til erfaringskunnskapen vi baserer våre daglige liv på.

John Stuart Mill er blant de mest fremtredende stemmene i den empiristiske tradisjonen på 1800-tallet. Han hevdet at bare våre sanselige observasjoner kan gi oss kunnskap, noe som gjerne kalles for fenomenalisme i motsetning til intuisjonisme. Videre knyttet Mill empirismen i større grad til logikken. Denne knytningen ble forsterket på 1900-tallet etter at tenkere som Gottlob Frege, Bertrand Russell og Charles Sanders Peirce hadde bidratt til utviklingen av moderne logikk.

Den franske filosofen Auguste Comte innførte betegnelsen «positivisme» i sitt hovedverk Cours de philosophie positive, utgitt i seks bind i perioden 1830–1842. Han hevdet at teologi og metafysikk var tilbakelagte historiske stadier og at menneskeheten nå hadde trådt inn i et «positivt» eller vitenskapelig stadium basert på empirisk forskning, altså observerbare forhold og nøyaktige forklaringer. Comtes positivisme bidro ikke bare til et tettere forhold mellom empirisme og vitenskapsfilosofi, men gjorde også empirismen til grunnlaget for en spesifikt moderne tenkemåte. Ernst Mach videreførte den filosofiske positivismen med en retning kalt empiriokritisisme.

Den logiske positivismen oppsto som vitenskapsfilosofisk strømning i Wien i 1920-årene, ledet av blant andre Rudolf Carnap og Moritz Schlick. Den kombinerte elementer fra britisk empirisme på 1700-tallet med moderne logikk, filosofisk positivisme og utviklinger i naturvitenskapen for å utarbeide en vitenskapsbasert tenkning i tråd med den moderne tid der all tradisjonell, metafysisk filosofi ble avvist som virkelighetsfjern spekulasjon.

Retningen fikk stor gjennomslagskraft i første halvdel av 1900-tallet, også i Norge med Arne Næss og Osloskolen i spissen. I kjølvannet av nazistenes maktovertakelse i 1933, flyktet en rekke forskere assosiert med den logiske positivismen til USA, Storbritannia og Norden, noe som bidro til geografisk spredning og større nedslag i engelskspråklig filosofi. Dessuten førte interne debatter, ledet an av blant andre Karl Popper, til teoretisk spredning av den logiske positivismens vitenskapsfilosofiske impulser. Disse ble videreført i den analytiske filosofien, som i dag er den dominerende strømningen i engelskspråklig filosofi.

I positivismestriden på 1950-tallet ble positivismen og empirismen anklaget for å anlegge et for objektivt, verdinøytralt og passivt grunnsyn på vitenskap og forskning. Som motsats ble det fremmet perspektiver fra hermeneutikk, eksistensialisme og fenomenologi hvor forskning i større grad forstås som politisk ladet, kulturelt betinget og sosialt aktiv.

Fra 1960-tallet ble det utviklet såkalte postempiristiske og postpositivistiske teorier innen vitenskapsfilosofi, med Thomas Kuhns The Structure of Scientific Revolutions fra 1962 som grunnverk, og som ble videreført i nye retninger av blant andre Imre Lakatos og Paul Feyerabend. Ideen om vitenskap som sannhetssøkende aktivitet i møte med en objektiv virkelighet ble her erstattet med vitenskap som skapende og teoriladet aktivitet med skiftende virkelighetsforståelser, og som dessuten er preget av komplekse forskningsprogrammer hvor sosiale, økonomiske og politiske dimensjoner også spiller aktive roller.

Langs de samme linjene har empirisme og positivisme senere blitt forkastet innen poststrukturalistiske, konstruktivistiske og aktør-nettverksteoretiske retninger, hos tenkere som Donna Haraway, Bruno Latour og Ian Hacking.

Ordet «empirisk», altså erfaringsbasert, benyttes i mange sammenhenger, men er ikke nødvendigvis knyttet til empirismen. I forskning i dag sier man gjerne at teorier har empirisk belegg, altså er støttet av observasjon og statistikk, noe som i vitenskapsfilosofisk sammenheng kan forstås på ulike vis. Innen et empiristisk perspektiv avhenger teoriens gyldighet som sådan av det empiriske belegget som følgelig utgjør en objektiv målestokk, mens innen for eksempel et konstruktivistisk perspektiv forstås empiriske belegg i større grad som teoretisk betingede og kulturelt verdiladede og inngår derfor i andre slags debatter om teoriers gyldighet.

Empirisme er en bred strømning med en rekke mer spesifikke retninger og betegnelser.

Først og fremst Francis Bacon, John Locke og David Hume regnes som klassiske empirister, mens George Berkeley utviklet en empiristisk idealisme, altså hvor virkeligheten som sådan er intet annet enn aktiv sanseerfaring. En lignende idé finner vi i fenomenalismen hos John Stuart Mill. En annen empiristisk gren er sensualismen, med Étienne Bonnot de Condillac som sentral tenker, som insisterer på sammenfallet mellom tanke og sansning.

Empirismen er nært knyttet til positivismen, altså troen på vitenskapenes objektivitet, verdinøytralitet og modernitet takket være deres erfaringsbaserte metoder. Dette ble videreført i bevegelsen på 1900-tallet som kalles den logiske positivismen, som også knyttet empirismen til fysikalisme, altså et krav om at vitenskapelige begreper skal omhandle ting og prosesser i tid og rom. I forlengelsen finner vi erkjennelsesteoretisk naturalisme, for eksempel hos Willard van Orman Quine, som avviser at det finnes et filosofisk metanivå for studiet av vitenskapelig aktivitet og følgelig mener denne må studeres empirisk.

På 1960-tallet utviklet Gilles Deleuze en transcendental empirisme som motsats til Immanuel Kants transcendentale idealisme.