fyllepenn

Fyllepennen gjør det mulig å skrive med blekk over lang tid uten å ha med seg et blekkhus. Forgjengeren til fyllepennen var dyppepennen som gjerne måtte dyppes i blekk én eller flere ganger for hver eneste setning. Fyllepennen kunne bæres i lommen stående da den var utstyrt med en spenne (også kalt klips) slik at den enkelt kunne hektes på lommekanten. Fyllepennen var alltid klar for bruk, så lenge den var fylt med blekk.

Det er flere måter blekket kan fylles på: Det kan for eksempel være et stempel eller en blære som suger det opp, eller det kan kjøpes separate engangs blekkpatroner som skiftes og kastes når de går tomme.

Fyllepenner er ofte kostbare skriveredskaper som er bygget for å vare i mange år. Derfor må de vedlikeholdes. Som et minimum må de jevnlig skylles med vann for å unngå å gå tett. Mer avansert vedlikehold må forventes ved langvarig bruk eller lagring. Frem til kulepennen overtok fantes det mange reparatører som kunne vedlikeholde og reparere fyllepenner. I dag er det få som kan dette håndverket, og det er ofte såpass kostbart at det kun er de dyreste fyllepennene som er verd å reparere. Med varsomhet kan likevel de fleste nyere fyllepenner plukkes fra hverandre og ordnes av eieren selv.

Følgende deler er vesentlig å kjenne til (se også bilder):

• Hette eller kappe (delen som skrus på skaftet for å beskytte splitten)
• Splitt (den spisse delen i metall som berører arket når en skriver)
• Blekkleder eller tunge (ofte en svart del i ebonitt eller plast som splitten hviler på og som bidrar til å lede blekket til spissen av splitten)
• Grep, forstykke, grepsseksjon eller grepsstykke (delen en holder på når en skriver)
• Skaft (delen som oppbevarer blekket direkte eller som oppbevarer blekkholderen)
• Blekkslange eller blekksekk (lateks- eller silikon-slange som er tett i den ene enden og som er festet til forstykket for å holde på blekket)
• Bakhette (gjelder fyllepenner med trykkfyller eller stempelfyller)
• Trykknapp (knappen under bakhetten som det trykkes på for å fylle blekk)
• Blekkpatron (ferdigfylte blekkholdere som skiftes når en går tom for blekk)
• Omformer (Blekkholdere som kan refylles når de går tom og som ofte kan erstatte blekkpatroner i mange fyllepenner)

Det første engelske patentet på en fyllepenn er fra 1809, men selv om denne typen fyllepenner er gode å skrive med og fortsatt brukes, egner de seg ikke til å transporteres. Disse tidlige fyllepennene fylles rett i skaftet og kan holde mye blekk. Ulempen er at de har en tendens til å lekke dersom de ikke blir oppbevart med splitten opp. Slike fyllepenner er fortsatt i produksjon og kalles gjerne for en «eyedropper».

Fyllepennen med en blekksekk ble første gang satt i produksjon av amerikaneren Lewis Edson Waterman i 1884, og hans patent var i prinsippet svært lik de fyllepennene som fremstilles i dag. Historien er at Waterman hadde fått ødelagt et forretningsmøte etter et uhell med en lekk fyllepenn og bestemte seg for å konstruere en fyllepenn som ikke lakk. Fyllepennenes gullalder regnes av mange for å være i tiden fra cirka 1910 og frem til andre verdenskrig. I denne perioden ble det produsert eksklusive og svært gode fyllepenner med mange spesialiserte egenskaper. En kunne få silkemyke fleksible splitter til kalligrafi og knallharde splitter til gjennomslag ved bruk av kopipapir (manifold splitt). Splittene kunne for eksempel leveres fine, brede, oblique (skråslipt), fleksible og harde. Fyllepenner fra denne perioden kan være svært kostbare og er mest for samlere. De senere årene har det kommet tilbake spesialsliping av gullsplitter og mulighet for bestilling av fleksible splitter. Store produsenter er i dag Japan, Korea, Kina, India, Italia, Frankrike, Tyskland, England og USA. Norge har hatt produksjon av fyllepenner med PAN fyllepenner som den viktigste produsenten.

Kulepennen kom på markedet i 1945, og senere kom ulike tusjpenner. Disse har i stor grad fortrengt fyllepennen. Samtidig opplever fyllepennen de senere årene en renessanse i mange land og produksjonen av fyllepenner er økende både for rimelig og eksklusive modeller.

• fjærpenn
• kulepenn
• penneskaft
• pennesplitt

• Brandt, Johann R. (1945). Papirhåndboken. Oslo: Norske papirhandleres landsforbund.