fluefiske

Sportsfiske med fluestang og snøre som kastevekt ble innført i Norge i 1820- og 1830-årene gjennom besøk av velstående britiske forretningsmenn, eller såkalte «lakselorder» som de også ble kalt. Britisk lakseturisme i urørte norske elver ble etter hvert en svært viktig inntektskilde for bygder, og britene hadde med seg stenger og fluer spesialtilpasset for å fange laks i elv. Dette satte en tydelig standard, og kulturen smittet over på nordmenn som da jobbet som kleppere og roere for nettopp slike lakselorder. Eventyrlystne briter var også ivrige fjellfiskere, og tok med seg kunnskap om fiske etter ørret med imitasjoner.

Sistnevnte har sitt opphav fra britiske elver i områder med kalkrik berggrunn, kalt kalkelver. Elvene Test, Itchen og Hampshire Avon er slike eksempler, og Test karakteriseres som fødestedet til fluefiske som sport. Kalkelvene forekommer kun i nordlige deler av England, og er viden kjent for sine enorme døgnflueklekkinger. Det tidlige fluefisket i denne regionen ble utført av adelen, og karakterisert som en «nobel sport» der klær av tweed, bambusstang, Hardy-snelle og silkesnøre var velkjente elementer på utstyrsfronten.

Man kan på mange måter si at det aller første norske sportsfisket oppstod i kjølvannet av britenes elvefiske etter laks i Norge, samt ørretfisket fra England. Dette har på mange måter lagt grunnlaget for det fluefisket man ser både i norske lakseelver og blant imitasjonsfiskere i dag. Samtidig har det amerikanske fluefiskets svært markante og vitenskapelige utvikling fra 1970-tallet hatt enda mer å si for det moderne fluefisket man er vitne til i dag. Kunnskap om insekters klekketid og atferd, med tilhørende fluebinding og nye teknikker for å presentere imitasjonene under selve fisket, hadde en enorm progresjon i denne perioden. Dette smittet over på europeisk fluefiske, og skapte et tidsskille. Etter hvert ble også metoder fra amerikansk og kanadisk steelhead-fiske tatt i bruk i det norske laksefisket, som nå i stor grad bærer preg av nordamerikansk påvirkning.

I internasjonal sammenheng er det moderne fluefisket preget av fang og slipp, og ren matauk bedrives langt sjeldnere av fluefiskere enn tidligere. Hovedargumentasjonen for å sette fiske tilbake handler først og fremst om å ta vare på viktige genbærere. For innlandsfiske gjelder dette primært store individer i det som er sårbare økosystemer, mens det i laksefisket er hunnfiskene som går for å være de viktigste individene å sette tilbake. Ambisjonen her er å sikre at enkeltstammer ikke desimeres, og i land der fluefiske har en kommersiell verdi i form av turisme praktiseres dette med stor grad av suksess. Det kan se ut til at en slik tankegang har kommet for å bli uavhengig av om det gjelder innlandsfiske, sjøfiske, eller fiske etter laksefisk. Samtidig er det i Norge fremdeles en høstingsfilosofi som preger sportsfisket generelt. Dette blir blant annet frontet av Norges Jeger- og Fiskerforbund som også har fluefiske som et av sine kjerneområder.

De vanlige ferskvannsfiskene livnærer seg på insekter og andre byttedyr, og felles for alle former for imitasjonsfiske er at fluene som brukes skal imitere noe som fisken faktisk spiser. Typiske insekter i denne kategorien er vårfluer, døgnfluer, steinfluer og ulike typer fjær- og hårmygg. Øvrige byttedyr består ofte av eksempelvis marflo, ferskvannssnegler, ryggsvømmere og buksvømmere. I innsjøer kan eksempelvis krøkle, lagesild, sik, ørekyt og stingsild stå på menyen. I enkelte områder kan også stor ørret og røye bli kannibaler og spise sine egne. Imitasjonsfiske med flue generelt er i varierende grad mulig å bedrive gjennom hele den isfrie delen av året.

Laksen går opp i elvene til forskjellige tider, men normalt vil høysesongen for dette fisket være fra 15.–20. juni til rundt 1. august. En rekke elver både åpner tidligere og stenger senere, men normalt sett stenger fisket i slutten av august.

Sammenliknet med imitasjonsfiske, er laksefluefiske nærmest som en helt annen «idrett» å regne. Fisket gjøres med tyngre utstyr. Kraftige stenger og tunge liner legger til rette for lange kast og effektiv avfisking av velkjente stamplasser og «høler» i den aktuelle elven. Laksefisket er i all hovedsak et «blindfiske», der kastet legges skrått nedstrøms slik at snøret blir tatt av strømmen og drar flua i en sving over det aktuelle området der laksen kan stå. Til dette fisket brukes det ikke fluer som skal imitere noe spesielt, og kreasjonene må regnes som «fantasifluer». Det praktiseres nesten utelukkende bevegelig fiske når det fiskes etter laks, og med det mener man at man forflytter seg nedstrøms underveis i fisket. Det vanlige her er to skritt og to kast.

Mange laksefiskere sverger til det å fiske på synkende vannstand etter flom og/eller regn, fordi laksen da flytter på seg og kan være lettere å ta. Laksefiskere varierer ofte synkegrad på liner avhengig av vannstand og type elv, og bruker fluer som går og oppfører seg forskjellig i vannet avhengig av forholdene og hva man har tro på. Det finnes en lang rekke meninger om hvorfor laksen faktisk tar flua, sett i lys av at arten egentlig ikke spiser når den befinner seg i elva for å gyte. Her er det nok like mange meninger som det finnes laksefluefiskere, og det eksisterer fremdeles ingen fasit.

I senere år har det oppstått enkelte «nisjer i nisjen» som omfatter bruk av lettere utstyr med en mer imitasjonsaktig tilnærming til laksefisket, og det har vist seg at det også er mulig å få laksen til å stige på tørre fluer. Dette fisket ser man gjerne i glassklare og mindre elver.

Den opprinnelige fluestangen som var laget av bambus ble på slutten av 1900-tallet byttet ut med nytt materiale i form av karbon. Dette var både lettere, mer anvendelig og raskere å produsere. Stålsneller har i nyere tid utviklet seg til lette «storspolesneller» produsert av aluminium, og silkesnørene lages nå av spesialmaterialer med høy slitestyrke og bedre kasteegenskaper, blant annet levert av selskapet 3M.

Til tross for at det tradisjonelle bambusmaterialet nå har fått et oppsving blant enkelte nisjebrukere og blant private stangbyggere, brukes det i dag nesten utelukkende grafittmaterialer med ulik resin i fluestenger. Enhåndsstenger til bruk i både ferskvann og saltvann leveres i dag nesten utelukkende i 4 deler i en rekke snøreklasser og lengder fra 7 til 11 fot. Tohåndsstenger kommer stort sett i 3 deler, med snøreklasser som i stor grad er basert på snørevekt, og med lengder fra 10 til 16 fot.

Fluer kan kjøpes i mange varianter, men mange fluefiskere foretrekker å binde sine egne, og fluebinding er en meget populær aktivitet. Mange fluefiskere ser på dette som prestisje, og for enkelte kan fluebindingen nærmest bli hovedgeskjeften.

For å bedrive et mest mulig effektivt fluefiske kreves det vadebukser og vadesko, og dette brukes av både laksefluefiskere, innlandsfluefiskere og sjøfluefiskere. Mange steder er man prisgitt å kunne vade for i det hele tatt å nå de områdene hvor fisken beiter eller stiller seg opp. Dagens vadebukser produseres i pustende materialer, blant annet Gore-Tex, mens skoene ofte kommer med Vibram- eller filtsåler. I tropiske farvann praktiseres våtvading, der utstyret kun er shorts og spesialsko laget for å tåle sand og koraller.

Unntaket er ørretfisket på New Zealand, der temperaturen i elvene ofte er såpass høy at våtvading er det beste alternativet i høysesongen. Her bruker man gjerne en stillongs under shortsen. Primært har denne til hensikt å beskytte seg mot små rifter i huden som igjen kan lokke til seg den blinde ferskvannsålen (Anguilla dieffenbachii) – en gjest man gjerne vil unngå at biter seg fast i beina mens man bedriver sin favorittaktivitet.

Andre former for viktig utstyr er blant annet:

• håv, gjerne med knuteløst nett for mest mulig skånsom behandling ved praktisering av «fang og slipp»
• polaroid-solbriller som både beskytter øynene under kasting, og gjør at man lettere kan se hva som skjer under vann.
• «slingpack»/«hip pack»; rumpetaske og skulderveske for oppbevaring av fluebokser og annet utstyr.

• fiskeflue
• fluebinding
• sportsfiske
• fritidsfiske
• fang og slipp