Fattigvesen var et offentlig organ i Norge som hadde som oppgave å gi trengende fattige nødvendig støtte til livsopphold. Fattigvesenet var administrert av et kommunalt utvalg, kjent som fattigkassa, og var regulert etter lover om fattigvesenet som eksisterte i ulike versjoner fra 1845 til 1964.

Faktaboks

Også kjent som

forsorgsvesen

Historikk

Loven om fattigvesenet hentet vesentlige impulser fra kontinental tenkning, ikke minst fra Storbritannia, der fattigomsorgen hadde vært organisert i henhold til fattigloven av 1834. Det norske lovvedtaket om fattigvesenet var fundert på liberalistiske prinsipper, der hensynet til den personlige frihet veide tungt.

I organisatorisk forstand fulgte loven i formannskapslovenes fotspor. Formannskapslovene fra 1837 hadde innført kommunalt selvstyre. Loven om fattigvesenet ga staten et marginalt ansvar i fattigforsørgelsen, og det å bygge og drive redningsanstalter og tvangsarbeidshus ble nå et kommunalt ansvar. Loven påla videre barn og foreldre en gjensidig forsørgelsesplikt.

Det økonomiske ansvaret lå på lokalt plan, først og fremst på familien, og dernest på nærsamfunnet (kommunen). Den enkelte kommune fikk stor frihet i å bestemme hvordan den ville organisere forsørgelsen, og organiseringen var dermed avhengig av den respektive kommunens ressurser. Fattigkommisjonen (fattigkassa) i hver enkelt kommune bestod av valgte representanter, i tillegg til formannen, sognepresten på landet eller et medlem av magistraten i byene. På denne måten fikk skattebetalerne avgjørende innflytelse på den lokale fattigomsorgen.

Økonomiske kriser preget imidlertid Norge i årene etter 1845, og som en følge av Thranebevegelsens aktiviteter kom det til ny debatt om fattigdomsproblemet i Norge. Som en konsekvens av denne debatten ble en ny fattigdomskommisjon etablert allerede i 1853. Sentrale medlemmer i denne kommisjonen var Torkel Aschehoug og Eilert Sundt.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Erhardt, Anna (2006). «Fattigvesenets utvikling på 1800-tallet – med blikk på Namdalen», i Norsk Museumstidsskrift, volum 2, andre utgave, sidene 57–75.
  • Nordstrand, Leiv (1976). Mellom to fattiglover: norsk fattigvesen 1863–1900. Hovedfagsoppgave i historie. Oslo: Universitetet i Oslo.
  • Roos, Merethe (2020). En kort introduksjon til Norge på 1800-tallet. Oslo: Cappelen Damm.
  • Seip, Anne Lise(1994). Sosialhjelpstaten blir til: norsk sosialpolitikk 1740–1920, andre utgave. Oslo: Gyldendal

Kommentarer (2)

skrev Aksel Hatland

I fjerde linje gis det inntrykk av at det gjaldt én fattiglov fra 1845 til 1964. Det bør nevnes at det var flere lover i denne perioden, og at de bygde på ulike prinsipper. F.eks. at loven av 1845 ga en (riktignok svak) rett til hjelp, men at denne retten ble opphevet i 1863. Artikkelen kan gjerne bli lengre.

svarte Ida Scott

Takk for innspill, jeg har forsøkt å presisere dette i setningen du viser til. Du må gjerne legge inn et forslag til utvidelse av teksten (endringsforslag) selv. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg