fangstgrav

Mer enn 50 000 fangstgraver og fangstgroper er kjent i Norge. Det betyr fangstgraver utgjør en av de største og viktigste kulturminnetypene som finnes i norsk natur. Men svært mange fangstgraver er fremdeles ikke dokumentert og registrert, så det reelle antallet fangstgraver som finnes er trolig mye høyere.

Denne typen er mest vanlig i fjellterreng og har i stor grad vært brukt til å fange villrein. Når disse fangstgravene ble lagd, har en gravd seg ned i undergrunnen så langt det var mulig, før en murte opp de innvendige veggene av kammeret med stein. Noen av fangstgravene er virkelig kunstverk med nøyaktig utført tørrmuring på alle fire sider av fangstgraven. De steinmurte fangstgravene varierer i størrelse, men som regel er de mellom 2 og 2,5 meter lange, rundt 2 meter dype og omtrent 1 meter brede. Men det finnes også fangstgraver som er over dobbelt så brede, som trolig har vært ment for å fange flere dyr samtidig. Disse kalles for doble fangstgraver. I noen tilfeller har det ikke vært mulig å grave fangstgraven ned undergrunnen. Da har en i stedet bygd opp en stor steinhaug der fangstgraven utgjør et firkantet murt steinkammer i midten av haugen.

Fangstgravene har nesten alltid såkalte tråkkheller på begge kortsidene av graven. Disse tråkkhellene er store flate steiner som reinen foretrekker å tråkke på i det som ellers kan være svært ulendt terreng. Fangstgraver og ledegjerder er som regel konstruert slik at de skal kunne fange dyr uavhengig av hvilken retning de kommer fra. Dette er viktig siden villreinen trekker i ulike retninger, alt etter årstider og vindretning.

Steinmurte fangstgraver finnes sjelden enkeltvis. Hvis en først har kommet over en fangstgrav, er det ofte flere i nærheten. Mest vanlig er det å finne to, eller tre sammen, men det hender at en finner 8-10 stykker sammen som utgjør et stort fangstsystem.

For å lede villreinen inn i graven er det ofte anlagt lave steingjerder som utgår fra alle fire hjørner av fangstgraven. Dette kalles ledegjerder. Slike ledegjerder kan være opptil flere hundre meter lange, men som regel er de betydelig kortere. Ledegjerdene strekker seg som regel fra fangstgraven til en naturlig barriere som for eksempel en fjellvegg, eller stor stein. På den måten blir reinen ledet langs disse lave gjerdene helt til de faller ned i fangstgraven.

Det kan virke overraskende at reinen velger å følge disse ledegjerdene, i stedet for å hoppe over dem. Men villreinen er svært forsiktig med å krysse hindringer i terrenget som den synes virker mistenkelige. På vinterstid har man mange eksempler på at villreinflokker som treffer på skispor, ikke tør å krysse det, men i stedet følger det over flere kilometer. I tillegg til disse lave ledegjerdene er det også sannsynlig at de har brukt reiste steiner, trestokker, pinner og tau for å lede dyrene mot fangstgraven.

Fangstgroper er som regel noe større enn fangstgraver. Det finnes to grunner for det. For det første har fangstgroper i hovedsak vært bygd for å fange elg, som er et mye større dyr enn villrein. For det andre er fangstgroper gravd ned i jordmasser som gjør at disse veggene i disse gropene faller sammen over år, slik at fangstgropene ser større ut når vi finner i ute i terrenget i dag. Fangstgropene har også vært mer runde av utforming, rundt 2,5 meter dype og ofte gjerne 4-6 meter i diameter. I flere av fangstgropene er det funnet rester etter treverk som har vært brukt til å støtte opp sideveggene.

Hvordan disse treveggene har vært utformet har vært mye diskutert. Noen mener at den øvre delen av fangstgropen har hatt skrånende vegger av tømmer, oftest halvkløvninger (stokk som er kløvd etter midten), slik at dyrene har sklidd ned til bunnen av gropen etter at de har tråkket i fangstgropen. Andre mener at sideveggene har vært mer rette i utforming, slik som veggene i de steinmurte fangstgravene. I noen av fangstgropene er det funnet rester av tilspissede påler i bunnen som kan ha vært stilt på høykant i graven så dyret spiddet seg i fallet.

Fangstgroper er som regel anlagt to eller flere sammen. Men til forskjell fra de steinmurte fangstgravene, som gjerne består av noen få graver i samme fangstsystem, finnes det fangstanlegg som består av flere hundre fangstgroper. Et av de største fangstsystemer for villrein finnes på Dovrefjell og består av opp mot 1200 fangstgroper som alle kan være over 1500 år gamle. Også i Rondane er det funnet flere store fangstsystem som består av hundrevis av fangstgroper. Et av disse er fangstanlegget ved Fallet-Streitlie i Grimsdalen, Folldal kommune. Anlegget består av rundt 220 fangstgroper som alle tilhører samme fangstsystem.

Gollevárri fangstanlegg i Tana kommune er imidlertid enda større. Dette anlegget består av rundt 960 fangstgroper, kjøttgjemmer og busetillinger (bogestelle). Det er usikkert hvor gammelt anlegget er. En boplass i nærheten er datert til 1200-1600-tallet, med den mest intensive bruksperioden i seinmiddelalderen. Utgravninger på stedet har resultert i store mengder reinsdyrbein og gevir. Dette tyder på at reinsdyrene har blitt slaktet og bearbeidet på stedet. Bruken av dette fangstanlegget opphørte på 1600-tallet, trolig som følge av at tamreindrift ble dominerende.