Støren kirke ligger i dalbunnen der elvene Gaula og Sokna møtes i Midtre Gauldal kommune, Sør-Trøndelag. Kirken ble vigslet i 1817 og har trekk både fra Klæbu og Røros kirker.
Støren kirke er en kirke i Midtre Gauldal kommune i Trøndelag. Kirken hører til Støren sokn i Nidaros bispedømme og forvaltes av Støren kirkelige fellesråd.
Kirken stod ferdig i 1817. Den hadde Claus Larssønn Forsæth som byggmester, og kan knyttes til barokken i norsk kirkearkitektur. Den har vernestatus som «Automatisk listeført (1650–1850)».
Støren kirke ligger som et orienteringspunkt nede i dalen der elvene Gaula og Sokna møtes på vei til Trondheimsfjorden. Bygda har hatt kirke siden middelalderen, men kirkestedet lå først på den andre siden av Gaula. I 1730 ble kirkestedet flyttet dit det ligger nå. I 1788 overtok menigheten, eller allmuen, kirken. Bygdefolket reiste derfor sin egen kirke i den første harde tiden etter napoleonskrigene.
Arkitektonisk er Støren kirke en videreføring av elementer fra flere 1700-tallskirker i Trøndelag, først og fremst Klæbu kirke og Røros kirke. Geografisk og tidsmessig ligger Støren nær Klæbu, og prestisjeprosjekt som Røros påvirker ofte andre byggeprosjekter.
Det var byggmester Claus Larssønn Forsæth fra Melhus som i 1816 fikk ansvaret for å reise Støren kirke. Den ble vigslet året etter, selv om ikke alt inventaret enda var ferdig.
De fleste åttekantkirker på landet er tradisjonelt orientert, med alteret mot øst. Bykirkene fra denne perioden, som for eksempel Kongsberg og Drøbak, tar mer hensyn til byplan og andre orienteringspunkter. Det er derfor litt oppsiktsvekkende at en kirke som ligger i en dalbunn med god plass på alle kanter er orientert med alteret mot vest, slik som Støren er.
Støren kirke er bygget med en solid laftet tømmerkonstruksjon med dimensjoner og plan svært lik Klæbu, en litt langstrakt åttekant. Den mest slående forskjellen, bortsett fra fargesettingen, er yttertaket. Størens tak er også valmet og med et forhøyet midtstykke med klokkehus på toppen. Det valmede taket lar hjørnefeltenes trekantflater være fullstendige og ikke avkappede i toppen. Dette gir en klarere orientering av bygningskroppen. Dette er igjen utnyttet i det forhøyde partiet, som her er rektangulært. Klokkehuset er plassert som en rytter midt på rektangelet. Det er imidlertid kvadratisk og har vinduer med to glassfelt i alle retninger. De fleste av disse er fiktive og malt på. Det hele bekrones med en tårnhette med en svakt løkformet vulst.
Kirkens lengderetning er ytterligere understreket ved at man ikke har greid å holde på den rene oktagonale formen, men bygget til både sakristi og ekstra våpenhus i hver ende.
Veggene har to vindusrekker i forskjellig høyder stående over hverandre. Mellom disse er det plassert et grunt galleri som følger rommets øst-, sør- og nordside. Det er ikke sammenhengende galleri mot koret mot vest, slik det for eksempel er i Klæbu og Buvik.
Himlingen er i hovedsak den samme som i Klæbu. Den store forskjellen er at mens forbildet har et stort rent kirkerom, har Støren fire marmorerte master som holder oppe et system av bjelker og avstivere. Dette skal være fra 1867, og må ha en sammenheng med at takkonstruksjonen ikke var like vellykket som i Klæbu.
Når man kommer inn i kirken, er det likevel alterveggen med prekestolsalteret som tar det meste av oppmerksomheten. Ole Henriksen Schaarvold og Ole J. Hammeraas bygget den som en videreutvikling av tilsvarende i Klæbu. Denne igjen bygger på elementer fra tavlen fra 1744 i Nidaros domkirke, nå i Vår Frue kirke i Trondheim. Forskjellen ligger mest i at arkitekturen her har kommet enda mer i forgrunnen: To slanke søyler på fløyene i øvre del har tatt plassen til Johannes og Maria. Prekestolen med baldakin tar også mer plass i høyden, og alterbildet blir forholdsvis mindre. Veggen bekrones også her med et gudsøye i strålekrans. Men det er plassert enda høyere, og de løvformede og spisse strålene stikker lenger ut. Alterveggen virker høy, ikke minst på grunn av det lavere galleriet.
Strålekransen er gjentatt på det motstående galleriet, i den brede kongelosjens overbygg. Losjen er i seg selv et smykke med Carl 14. Johans monogram flankert av helebardbærende løver.
Alterbildet i Støren viser en nattverdsscene. Det er malt på lerret og signert av Jac Petersen i 1824. Trolig er dette også malt etter et forbilde, selv om dette er like ukjent som kunstneren.
Altertavlen har flere søyler enn Klæbu kirke. I artikuleringen av rommet er det mange søyleformer, ikke minst i østveggen under kongelosjen og mellom gallerispeilene. Innsiden av døren inn i kirkerommet er formet som en klassisk portal flankert av kannelerte halvsøyler på pidestall med horisontal gesims. Her har man beveget seg et stykke vekk fra det som måtte være igjen av barokk i Klæbu.
I 1893 hadde smaken og behovene endret seg i Støren, og rommet ble «reparert». Blant annet ble de lukkede benkene og alterringen kastet ut, interiøret overmalt og for første gang ble det satt inn vedovner.
I 1967 ble rommet restaurert av konservator Ola Seter og domkirkearkitekt Torgeir Suul, som også tilbakeførte interiøret i Budal kirke. Samtidig fikk kirkens yttervegger tilbake sin opprinnelige rødfarge.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.