smittevernloven

Smittevernhjelp er en del av retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester som følger av pasient- og brukerrettighetsloven. Loven skal også ivareta rettssikkerheten til den som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven, da enkelte av smitteverntiltakene kan være inngripende for den som er blitt smittet.

Loven skal sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet.

For å motvirke at sykdommer føres inn i Norge fra andre land, eller ut av Norge til andre land, sikrer smittevernloven at helsemyndighetene og andre myndigheter kan sette i verk nødvendige smitteverntiltak og samordne arbeidet sitt med smittevern.

Smittevernloven har regler om smitteverntiltak, som stenging av skoler, flyplasser, butikker, kommunikasjonstilbud med videre. En person med allmennfarlig smittsom sykdom kan også forbys å gå på arbeid eller delta i undervisning, og loven gir hjemmel for å gi forskrift om karantenebestemmelser. I tillegg har smittevernloven bestemmelser om transport av smittefarlig materiale, obduksjon, forholdsregler i forbindelse med gravferd og transport av lik.

Det følger av smittevernloven at smitteverntiltak «skal være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, være nødvendig av hensyn til smittevernet og fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering».

Smittevernloven fikk 23. juni 2020, under koronapandemien, en ny paragraf 4-3 a som skulle fungere en begrenset periode (til 1. juli 2023). Bestemmelsen gav regjeringen mulighet til å gi forskrifter om isolering og andre begrensninger i bevegelsesfrihet for personer som hadde – eller ble antatt å ha – koronaviruset, for å forebygge eller motvirke overføring av viruset. Ved lov av 12. januar 2024 nr. 3 ble bestemmelsen gjort varig for allmennfarlig smittsom sykdom, med virkning fra samme dag.

Smittevernloven gir også bestemmelser for å fastsette ved forskrift regler om tiltak for å motvirke sykehusinfeksjoner. Helse- og omsorgsdepartementet eller Helsedirektoratet kan også pålegge ethvert innenlandsk massemedium å ta inn meldinger til hele befolkningen eller deler av den. Smittevernloven har også bestemmelser om plikt for helsepersonell til å få opplæring med videre i de særlige oppgavene som smittevernarbeidet krever, og om andre myndigheters (blant annet politi, tollvesen, havnevesen og Mattilsynet) plikt til å være oppmerksomme på smittsomme sykdommer. Andre myndigheter har også plikt til å bistå for å kunne oppfylle bestemmelsene i eller i medhold av smittevernloven og helse- og omsorgstjenesteloven.

Smittevernloven har også regler om vaksinering og immunisering av befolkningen og i hvilken utstrekning befolkningen kan pålegges å ha plikt til å vaksinere seg.

I smittevernloven skilles det mellom allmennfarlig smittsom sykdom og andre smittsomme sykdommer. Videre forklares hva som skal forstås med «en smittet person» og «alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom».

Med smittsom sykdom menes det i loven «en sykdom eller smittebærertilstand som er forårsaket av mikroorganismer eller andre smittestoff som kan overføres fra, til eller mellom mennesker».

For at det skal være en allmennfarlig smittsom sykdom, må det enten være en sykdom som er særlig smittsom, eller som kan opptre hyppig, eller som har høy dødelighet, eller som kan gi alvorlige eller varige skader. I tillegg må sykdommen enten vanligvis føre til langvarig behandling, eller sykdommen kan få så stor utbredelse at den blir en vesentlig belastning for folkehelsen, eller sykdommen utgjør en særlig belastning fordi det ikke fins effektive forebyggende tiltak eller helbredende behandling for den.

Med alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom menes i loven «et utbrudd eller fare for utbrudd som krever særlig omfattende tiltak». Dersom det er tvil om det foreligger et alvorlig utbrudd av allmenn smittefarlig sykdom, så kan Helsedirektoratet avgjøre om det er tilfellet.

Sykdommen som følger av koronaviruset (sars-CoV-2) er en allmennfarlig smittsom sykdom, da den er særlig smittsom, og kan få så stor utbredelse at den blir en vesentlig belastning for folkehelsen. Sykdommen utgjør en trussel mot folkehelsen og krever derfor særlige tiltak.

En person regnes i loven som smittet når hen har, eller etter en faglig vurdering antas å ha, en smittsom sykdom.

Smittevernloven har regler om informasjon til smittede personer. Behandlende lege skal blant annet gi informasjon om sykdommen, smittsomhet og smittemåter, samt veiledning om hva den smittede kan gjøre for å unngå å smitte andre. Smittevernloven har videre regler for når en lege kan unntas fra taushetsplikten i situasjoner hvor det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom. Legen skal i slike situasjoner som hovedregel søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede.

En lege har etter smittevernloven meldeplikt ved enkelte smittsomme sykdommer, og sykepleier og jordmor har varslingsplikt. Ved utbrudd eller fare for utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom kan Helsedirektoratet pålegge leger, sykepleiere og jordmødre en mer omfattende meldings- og varslingsplikt.

Smittevernloven har regler om mulighetene for undersøkelse av befolkningen, blant annet av arbeidstakere som kan utgjøre en alvorlig fare for overføring av smittsom sykdom i sitt arbeid, for grupper av befolkningen eller for gravide. Dette kan gjøres ved forskrift. For pasienter er det direkte lovhjemmel for at en helseinstitusjon kan kreve at en pasient lar seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom.

En lege som får mistanke om at en pasient har en allmennfarlig smittsom sykdom, skal innhente samtykke av pasienten til å foreta undersøkelser som kartlegger om det foreligger allmennfarlig smittsom sykdom. En lege har også, når hen har kunnskap eller mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom, plikt til å foreta smittesporing dersom det er mulig eller hensynet til smittevernet krever det. Smittesporing handler blant annet om å spørre den smittede hvem smitten kommer fra og kan være overført til, for så å kontakte disse eller få en bekreftelse på at de som er eller kan være smittet er undersøkt eller får nødvendig behandling eller omsorg.

Smittevernloven har videre regler om i hvilken utstrekning blod og annet biologisk materiale fra mennesker kan analyseres med tanke på en smittsom sykdom. Hovedregelen er at slike analyser krever samtykke fra de personene prøvene stammer fra.

Smittevernloven har bestemmelser om hvilke plikter en person har når hen har grunn til å anta at hen eller noen hen har omsorg for er smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom. Pliktene går blant annet ut på å oppsøke lege for nødvendig undersøkelse, og å gi nødvendige opplysninger om hvem eller hva som kan være smittekilden. En person med allmennfarlig smittsom sykdom kan tvinges til slik undersøkelse dersom bestemte vilkår er oppfylt. Smittevernloven har også bestemmelser som isolering og tvungen isolering. Ved tvang skal saken prøves for smittevernnemnda. Smittevernnemndas vedtak kan bringes inn for tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36.

Smittevernloven har bestemmelser om administrative organer og deres myndighet. Loven spesifiserer hvilke oppgaver og ansvar ved smitte og smittevern som kommunene, fylkeslegene, de regionale helseforetakene, fylkesmennene, smittevernnemnda, nasjonalt folkehelseinstitutt, Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn har.

Kongen, som i praksis vil si regjeringen, har også særlig fullmakt etter lovens § 7-12 til å gi bestemmelser av lovmessig innhold for å trygge folkehelsen når et utbrudd eller fare for utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom truer folkehelsen og det foreligger fare ved å vente.

Med unntak av enkelte plikter som pålegges en smittet person, samt plikter som omfattes av helsepersonellovgivningen, straffes forsettlig eller uaktsom overtredelse av smittevernloven, eller vedtak gitt med hjemmel i smittevernloven, med bot eller fengsel inntil to år.

Skade på grunn av påbudte eller anbefalte vaksiner plikter staten som hovedregel å erstatte.

Kommunene fører tilsyn med at skoler og arrangementer overholder de smittevernreglene som gjelder. Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av bestemmelser i covid-19-forskriften straffes som hovedregel med bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Klage over kommunalt eller interkommunalt vedtak avgjøres av fylkesmannen.

Koronaviruset (sars-CoV-2 eller covid-19), som ble identifisert av kinesiske helsemyndigheter 7. januar 2020, spredte seg til store deler av verden i løpet av få uker. 12. mars 2020 erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) utbruddet som en pandemi.

I Norge ble flere tiltak satt i verk for å hindre spredning, og tiltakene økte betydelig i omfang fra WHO erklærte utbruddet som en pandemi. Blant annet ble alle barnehager, skoler og andre læresteder stengt våren 2020. I tillegg ble idrettsarrangementer og kulturarrangementer delvis avlyst og delvis gjennomført med redusert antall deltakere. Andre tiltak var stenging av havner og flyplasser våren 2020 og strengere kontroll ved de norske grensene fra land med mye smitte.

• Forskrift om bortvisning mv. av utlendinger av hensyn til folkehelsen (FOR-2020-03-15-293)
• Forskrift om karantene mv. etter reiser i utlandet (FOR-2020-03-13-287)
• Forskrift om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. i anledning utbrudd av Covid-19. FOR-2020-03-15-294
• Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften)
• Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram (FOR 2009-10-02 nr 1229)
• Forskrift om allmennfarlige smittsomme sykdommer (FOR 1995-01-01 nr 100)
• Blodforskriften
• Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet – antibiotikaresistente bakterier (FOR 1996-07-05 nr 700
• Forskrift om gjennomføring m.m. av undersøkelser for smittsom sykdom av biologisk materiale for ikke-diagnostiske formål (FOR 1998-12-22 nr 1432)
• Forskrift om transport, håndtering og emballering av lik samt gravferd
• Forskrift om endring i forskrift om karantene, isolasjon og forbud mot opphold på fritidseiendommer mv. i anledning utbrudd av Covid-19 (FOR-2020-03-19-355)