Vilhelmine Ullmann

Mina, som hun ble kalt i familien, vokste opp som den nest yngste av fem barn i morens annet ekteskap. Fram til hun var 15 år, bodde de i farens gård i Kongens gate 10 i Christiania, der moren drev en privat pikeskole, og allerede som barn leste hun fransk og tysk.

Fra hun var 9 år gammel, var hun en begeistret barneskuespiller i Det dramatiske Selskab, ofte i gutteroller. I 1831 flyttet familien til Trondheim, hvor faren en tid drev Leren kromfabrikk utenfor byen.

Etter konfirmasjonen var Vilhemine Dunker guvernante (lærerinne som bor i huset hos en familie og underviser barna) hos sorenskriver Andreas Hauch i Eidsberg i 1836–1838 og deretter et års tid i huset hos sin onkel, presten Holger Sinding i Aremark, før hun i 1839 giftet seg med Axel Ullmann. De fikk seks barn, hvorav fem vokste opp.

Scenisk talent, språk- og litteraturkunnskaper, administrativ oversikt, sosial samvittighet, personlig utstråling, barnetekke og sjelden pedagogisk evne preget hennes yrkesliv. I 1853–1858 drev hun en liten pikeskole i sitt hjem. Ekteskapet hadde lenge skrantet, og i 1854 ble hun separert og ble alenemor.

I 1862–1894 bestyrte hun Vaterland barneasyl, der hun også underviste. Hun bodde nesten hele livet sammen med sin yngste datter, Ragna Nielsen. Sine siste 20 leveår bodde hun på datterens skole, hvor hun lenge styrte husholdningen og blant annet deltok med eminent opplesning i undervisningen.

Familien Ullmann stod de akademiske og intellektuelle elitene nær. De hørte til kretsen rundt Johan Sebastian Welhaven og støttet ham i kulturkampen. Privat møttes familiene på observatoriet (hos hennes onkel, astronomen Christopher Hansteen) eller på Malmøya i Bunnefjorden (på broren Bernhard Dunkers landsted eller i Ullmanns leide sommerhus).

Blant vennene var eventyrsamlerne Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe, som satte pris på fru Ullmanns litterære skjønn, hyggelige hjeminnredning og kokekunst. Hun elsket folkeviser og nyttet sang og salmer i sin undervisning. Norges nasjonale gjennombrudd gjenspeilte hennes egne interesser. Hun støttet landsmålet og kom etter hvert til å sette Henrik Wergelands kulturarbeid høyt. Fra 1850-årene var hun blitt grundtvigianer. Ut fra et lyst og tolerant religiøst syn kritiserte hun kirkens dogmatiske kvinneoppfatning.

De dunkerske kvinnene var kjent for sin raske replikk, sin rake rygg i motgang, sin pedagogiske begavelse og sin sans for familietradisjoner. Vilhelmine Ullmann oppmuntret sønnen Viggo Ullmanns folkehøyskolearbeid. I litterære kretser hadde hun en høy stjerne, og som samtalepartner og rådgiver påvirket hun Amalie Skrams tidlige forfatterskap. Selv oversatte hun (anonymt) barnefortellinger og annet fra tysk, og hun bidro med dikt og småfortellinger i Nordisk illustreret Børneblad. Hun deltok i avisdebatter, der hun viste polemisk talent og klar, logisk argumentasjon.

Under merket «M.D.» (Mina Dunker) skrev hun klokt og engasjert om litteratur og kvinnekår i Norsk Kvindesagsforenings blad Nylænde fra 1887. Hun var medlem av kvinnesaksforeningen, sammen med datteren Ragna og sønnen Viggo, allerede fra stiftelsesåret 1884.

Politisk tilhørte de alle til partiet Venstre. Fru Ullmann viste et radikalt og demokratisk sinnelag under sedelighetsfeiden i 1880-årene og i debatten om tjenestepikers og fystikkarbeiderskers kår. Hun så kvinnesaken som en vei til et mer humant, rettferdig og lykkelig samfunn.

Innen litteraturformidling og -kritikk ble Vilhelmine Ullmann en kvinnepioner. Hennes anmeldelser drøftet både samfunnsmessige aspekter og litterære tendenser. Vel bevandret i eldre tekster som hun var, visste hun å verdsette nye og se dem i perspektiv. «Gamle fru Ullmann» kunne virke selvtrygg og myndig, men la vekt på meningsutveksling og informasjon, ikke enighet. Fra starten i 1874 var hun aktivt medlem av Læseforening for Kvinder og en fengslende foredragsholder.

Fru Ullmanns litteratursyn var båret av stor utviklingsoptimisme og dyp idealisme. Derfor fant hun at Ibsens og Bjørnsons kritisk-realistiske verker best tjente samfunnet og kvinnene, men hun fordømte ikke naturalismen. Menneskelivets mørke, skjulte sider burde frem i offentligheten, men hun mente vitenskapen eller oppdragelsen var felt som bedre egnet seg for å belyse slikt. Foruten det gode og skjønne burde litteraturen bringe sannhet, fordypning, innsikt, erkjennelse og gi nye utsyn. Hun nøt stor respekt og popularitet i sin samtid, ikke minst blant ungdom, og viste i sitt lange liv en legendarisk åndsfriskhet og arbeidsenergi.

Vilhelmine Ullmann medvirket til at morens memoarer, Gamle Dage, kom ut i 1871 og i ny utgavei 1909. 87 år gammel utga hun i 1903 sin egen erindringsbok, Fra Tyveaarene og lidt mere, en verdifull bit byhistorie og beskrivelse av barns oppvekst. Hovedstadens kulturliv og hverdagsliv skildres på en sjarmerende, levende måte. Hun holdt pikenavnet i hevd: På tittelbladet stod forfatteren angitt som «Vilhelmine Ullmann f. Dunker».

• Marit Spillerbakken og Bjørnen, i Nordisk illustreret Børneblad (København) 2, 1874–75, s. 10–11
• A. Kielland: ’Sne’, litteraturanmeldelse, i Nylænde 1887, s. 185–190
• Lidt i anledning af professor Petersens skrift ’Ægteskab eller fri kjærlighed’, ibid., s. 125–128
• Huslighed før og nu, ibid. 1888, s. 1–7
• Om den nødvendige hjælp i huset, ibid. 1889, s. 289–297
• Kritik, ibid. 1897, s. 15–17
• Fra Tyveaarene og lidt mere, 1903

• Utg. C. Dunker: Gamle Dage. Erindringer og Tidsbilleder (sm.m. H. J. Huitfeldt-Kaas), København 1871 (2. utg. Kristiania 1909, faksimileutg. 1985)

• Se også verkliste i NFL, bd. 6, 1908, s. 40–41

• Etterlatte papirer

• En samling brev i Håndskriftsamlingen, NBO (Brevsamling nr. 9)

• Norges historie fra 1815 til 1905

• Lorenz, Astrid: Forstandens lys og hjertets varme: Conradine Dunker og Vilhelmine Ullmann, 1996, isbn 82-03-15836-6
• Lorenz, Astrid: Vilhelmine Ullmann i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.