Pietro Perugino

I 1481 begynte Perugino, sammen Botticelli, Ghirlandaio, Cosimo Rosselli og assistenter, arbeidet med å utsmykke veggene i Det sixtinske kapell. Dette prestisjetunge oppdraget ble tildelt kunstnerne av pave Sixtus 4.

Perugino begynte med alterveggen, der han malte to fresker av henholdsvis Moses’ fødsel og Jesu fødsel, som skulle flankere alterfresken hans av Jomfru Marias himmelfart. Disse arbeidene ble senere ødelagt for å gi plass til Michelangelos dommedagsfreske (1536–1541).

Peruginos kanskje viktigste bidrag i det Sixtinske kapell var Overrekkelsen av nøklene til St. Peter. To figurgrupper møtes i forgrunnen, der Jesus overrekker St. Peter nøklene til himmeriket. I bakgrunnen står tre greskinspirerte monumenter som åpner mot et fjernt landskap. Sentralperspektivet, definert blant annet av det geometriske mønsteret på plassen og den kuppelkledde bygningen, gir komposisjonen et storslagent uttrykk.

Etter arbeidet i Det sixtinske kapell, ble Perugino en svært ettertraktet kunstner og mottok en rekke oppdrag. I 1486–1487 åpnet han et verksted i Firenze for å imøtekomme den store etterspørselen. Med utstrakt hjelp av assistenter og flittig gjenbruk av komposisjonelle elementer, var Perugino i stand til å produsere veldig mange verk. Produksjonen bestod av både mindre, religiøse malerier til private formål og store altertavler til kirker og øvrige institusjoner.

Fra slutten av 1480-årene utviklet Perugino en mer monumental stil, som skulle gjøre seg gjeldende i følgende tiår. Den preges av kontemplative figurer, et proporsjonale komposisjoner og en dyp koloritt. Tidlige eksempler på dette er Pietà med helgener (ca. 1490) og St. Bernhards visjon (ca. 1490), med melankolske figurer, solid plassert i en bueformet struktur, som åpner mot et fredfullt landskap.

Dette opphøyde formspråket ble populært, og peker frem mot 1500-tallets høyrenessanse, særlig slik Rafael videreutviklet den. I tillegg dannet Peruginos grasiøse Madonna-figurer et utgangspunkt for Rafaels tidlige Madonna-fremstillinger, eksempelvis Jomfru Maria med Jesusbarnet og Døperen Johannes (rundt 1487–1490).

Et annet av Peruginos meste kjente verk fra denne tiden er Begråtelsen (1495), hvor en større figurgruppe omgir Jesus' døde kropp. I motsetning til Peruginos ofte fredfulle og symmetriske komposisjoner, preges dette bildet av en mer dramatisk variasjon i gester og uttrykk. Scenen utspiller seg i et atmosfærisk landskap gjengitt med sfumato og en varm koloritt, som viser innflytelsen fra den venetianske stilen, sannsynligvis inspirert etter et opphold i Venezia i 1494.

Med denne teknikken forente Perugino i større grad figurer og landskap sammen i sine bilder. Et eksempel på dette er Korsfestelsen (1494–1496), en tredelt freske hvor den korsfestede Jesus og helgenene er harmonisk integrert i det gylne landskapet.

På slutten av 1400-tallet var Perugiono en av de mest etterspurte og best betalte malerne i Italia. I de påfølgende årene tok dette derimot slutt – populariteten hans sank betraktelig. I begynnelsen av 1500-tallet eksperimenterte nemlig Leonardo da Vinci, Michelangelo og Rafael med et ekspressivt formspråk i Firenze. Til sammenligning ble Peruginos senere malerier oppfattet som uoriginale og statiske.

Et godt eksempel på dette er Treenigheten med helgener, en altertavle i San Salvo-kapellet i Perugia. Det ble påbegynt av Rafael, men fullført av Perugino etter Rafaels tidlige død i 1520. I det nedre billedfeltet, malt av Perugino i 1521, står symmetriske figurer i repetitive positurer, mens det øvre feltet, utført av Rafael rundt 1505, viser figurer i himmelen sittende samlet i en organisk formet halvsirkel.

I begynnelsen av 1500-tallet ble Perugino i økende grad kritisert for sin tendens til å gjenbruke samme figurkomposisjoner, samt for sin utstrakte bruk av assistenter. Han ble beskyldt for å være mer opptatt av kommersielle interesser enn kunstneriske verdier. Siden Peruginos produksjon i denne perioden ofte ble oppfattet som uinspirert, mistet han etter hvert sin fremtredende posisjon som kunstner i Firenze og Roma. Blant annet førte mangelen på oppdrag til at han måtte stenge sitt florentinske verksted i 1511.

I Perugia og småbyene rundt var likevel Peruginos malerier fremdeles anerkjent, og etter 1510 jobbet han derfor mest i disse områdene. I 1513 måtte han likevel også stenge verkstedet i Perugia, som han hadde drevet siden 1501. Dette til tross, fortsatte Perugino å jobbe i Perugia og rundt i Umbria, der han fremdeles var etterspurt som kunstner. Han var aktiv som maler helt frem til sin død i 1523.