Oluf Rygh

Rygh vokste opp i Verdalen som eldstemann i en søskenflokk på seks. Faren var en av de ledende menn i bygda. Politisk sognet han til bondelederen Ueland, men sønnene gikk i konservativ retning. I motsetning til sine brødre, Karl og Evald Rygh, var ikke Oluf Rygh videre politisk engasjert. Han nøyde seg med å stille som valgmann for Høyre i Kristiania (Oslo) fra 1878 til 1891, men hadde ikke verv verken i kommunen eller på rikspolitisk plan. Mellom brødrene var det sterke bånd, særlig mellom Karl og Oluf, som delte interessen for arkeologi og filologi. Fra 1870 bestyrte Karl Rygh oldsakssamlingen ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.

Oluf Rygh ble dimittert fra katedralskolen i Trondheim i 1850 og dro til universitetet i Christiania (Universitetet i Oslo) for å studere filologi. Her tok han eksamen i 1856, med innstilling. Samtidig som han var lærer ved Nissens Skole i Christiania, ble han stipendiat i historie i 1858, etter at professorene i klassisk filologi, historie og nordisk språk hadde forsøkt å vinne ham for sine fag. At Rygh valgte historie, var Rudolf Keysers fortjeneste.

Fra 1859 til 1861 arbeidet han som dosent i faget, i 1860 ble han assistent ved oldsakssamlingen, og i 1862 overtok han bestyrerposten etter Keyser. I 1863 ble han universitetslektor og i 1866 professor i historie etter Peter Andreas Munch. Denne stillingen satt han i til 1875, da stillingen etter hans eget initiativ ble gjort om til et professorat i arkeologi. I 1871 fullførte han oversettelsen av Snorres Kongesagaer, som Munch hadde påbegynt.

Innenfor historiefaget bidro Rygh i første rekke som institusjonsbygger. Sammen med blant annet riksarkivar Michael Birkeland, historikeren Ludvig Daae og professor Sophus Bugge var han medstifter og deretter styremedlem i Den Norske Historiske Forening fra 1869 og formann i 1879–1899. Innenfor arkeologien spilte han en langt større rolle, som forsker, administrator og institusjonsbygger. Han kom inn i arkeologien på et tidspunkt da faget var i ferd med å finne sin form, både i Norden og i Norge. Gjennom arbeidet med å føre tilvekstkatalogen over innkomne oldsaker ved Oldsakssamlingen, som han hadde ansvaret for fra 1861, satte han et varig preg på systemet for registrering av arkeologisk materiale. Han bidro til å kaste lys over periodiseringen av forhistorien i Norge gjennom avhandlingene Den ældre Jernalder i Norge (1869) og Den yngre Jernalder i Norge (1877).

Rygh utførte dessuten flere utgravninger, hvor den mest kjente var avdekningen av Tuneskipet i 1867. Videre var han en pioner i å ta i bruk naturvitenskapelige metoder i faget, noe han gjorde i avhandlingen Norske Broncelegeringer fra Jernalderen (1873). I 1882 la Rygh grunnlaget for bruken av begrepet «bygdeborger» i avhandlingen Gamle Bygdeborge i Norge. Dette kom til å bli et sentralt begrep innen nordisk arkeologi.

Hovedverket hans var likevel Norske Oldsager (1885), en til da fullstendig katalog over norske oldsaker. I 1890-årene var Rygh sentral i planleggingen av lokalene til Universitetets Oldsakssamling på Tullinløkka, som først stod ferdig i 1902. Fra 1859 var han dessuten styremedlem i Fortidsminneforeningen.

Navneforskningen var det andre feltet hvor Rygh kom til å gjøre en avgjørende innsats. Konkret var arbeidet hans her først og fremst knyttet til matrikkelrevisjonen av 1878, hvor Rygh, Johan Fritzner og Sophus Bugge reviderte skrivemåten til norske gårdsnavn. Dette dannet grunnlaget for storverket Norske Gaardnavne, hvor de to første bindene kom i 1897 og 1898.

Arbeidet ble viderført av Karl Rygh, Magnus Olsen, Albert Kjær og Just Qvigstad, og verket som helhet, 21 bind, ble først fullført i 1936. Dette var en komplett gjennomgang og forklaring av alle norske gårdsnavn, fylke for fylke, og ble et forbilde for lignende undersøkelser i blant annet Storbritannia. I første rekke mente Rygh at det var viktig å få avdekket de eldste navneformene, men dette ble kombinert med kunnskap om den lokale, daglige uttalen. For å få rede på det besøkte han, sammen med Bugge, en rekke ekserserplasser i landet for å høre den lokale uttalen fra lokale rekrutter. Mellom 1893 og 1896 publiserte Rygh artikkelserien Norske Stedsnavne i Landsbladet.

• Skibsfundet fra Tune, særtrykk av Den Norske Rigstidende nr. 178, 1867
• Om den ældre jernalder i Norge, i Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie, 1869, s. 149–184
• Norske Broncelegeringer fra Jernalderen, i VSK Forh. 1873, s. 471–480
• Om den yngre Jernalder i Norge, i Aarbøger for nordisk Oldkyndighed og Historie, 1877, s. 101–194
• Gamle Bygdeborge i Norge, i Aarsberetning/Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, 1883, s. 30–80
• Norske Oldsager, 1885
• Norske Stedsnavne paa lo (lá, sló eller lignende), i Arkiv för nordisk filologi, 1891, s. 244–256
• Norske Fjordnavne, i Sproglig-historiske Studier tilegnede Professor C. R. Unger, 1896, s. 30–86
• Norske Gaardnavne. Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision, bd. 1 Smaalenenes Amt, 1897, bd. 2 Akershus Amt, 1898 (bd. 3–21 ved K. Rygh, M. Olsen, A. Kjær og J. Qvigstad, 1897–1936)

• Norske Gaardnavne

• Svendsen, Åsmund: Oluf Rygh i Norsk biografisk leksikon, 2. utgave.