Apollo-programmet var en serie romfartøy utviklet av NASA. Fartøyene ble konstruert for å sende mennesker til Månens overflate og bringe dem trygt tilbake. Margaret Hamilton var med på å utvikle programvaren til datamaskinene som var om bord på romfartøyene.
På midten av 1960-tallet ble det utlyst stillinger for å være med på å lage programvare til Apollo-programmet, som hadde som mål å sende de første menneskene til Månen. Hamilton søkte to stillinger ved MIT Instrumentation Laboratory i Cambridge, Massachusetts. Hun ble tilbudt begge stillingene, og ba de to prosjektlederne om å slå kron og mynt for å avgjøre hvilken av stillingene hun skulle ta. Vinneren ble prosjektleder Dan Lickly, som var sjef for programvareutviklingen av Apollos veiledningsdatamaskin. Denne maskinen ble brukt til navigasjon og kontroll over romfartøyet.
Hamilton ble tidlig tildelt ansvaret for å lage et dataprogram som skulle kjøre i tilfelle et oppdrag måtte avbrytes. Hennes program fungerte utmerket da et testoppdrag ikke lenge etter måtte avbrytes, og hun fikk en intern status som ekspert.
Apollo-fartøyene besto i hovedsak av tre deler: kommandoseksjon, serviceseksjon og månelandingsfartøy. I starten jobbet Margaret med å utvikle programvare til kommando- og serviceseksjonen, og hvordan de ulike modulene kommuniserte.
Veiledningsdatamaskinen hadde 74 kilobyte fast minne (ROM), og 4 kilobyte slettbart minne (RAM). At maskinen hadde så lite slettbart minne gjorde at hver minneplass måtte brukes mange ganger til forskjellige ting. Dette gjorde at det ikke kunne kjøres for mange prosesser samtidig.
Hamilton var med på å utvikle programvaren som sørget for at ikke for mange prosesser kjørte samtidig, og at systemet ble startet på nytt med kun de essensielle arbeidsoppgavene dersom noe uforutsett skulle oppstå. Dette ble svært nyttig under Apollo 11s månelanding. På grunn av en feil som førte til at en radar sto på for lenge, brukte programvaren som kjørte under selve landingen opp alt minnet til datamaskinen. Tre minutter før landing på Månen skrev Buzz Aldrin inn en kommando for å vise høydedata på skjermen, noe som overbelastet minnet til datamaskinen. Hamiltons program sørget da for at månelandingen kunne gjennomføres ved at datamaskinen bare fokuserte på de viktigste programmene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.