Marduk

I begynnelsen eksisterer det kun to urelementer: Tiamat, en kvinnelig personifikasjon av kaoskreftene og det salte urhavet, og Apsu (Absu), en mannlig personifikasjon av ferskvannet. De blir urforeldrene til alle gudene. Først kommer to generasjoner urguder, så fødes himmel- og skaperguden Anu. Fra denne stammer Ea/Enki, som hersker over søtvannet, og er både visdommens gud og far til Marduk og flere andre guder.

Når de yngre generasjonene fester og bråker, blir både Tiamat og Apsu rasende og hevder de ikke får sove. Apsu ønsker å ødelegge dem helt, men Tiamat protesterer. Ea/Enki lurer Apsu, får ham til å sove og dreper ham. Deretter overtar han kronen og makten selv. Han overtar også «bostedet» under jordoverflaten og bygger sitt eget hus (tempel) på marken over. Her blir guden Marduk, Solens sønn, født i stråleglans.

De andre gudene ønsker hevn, og forberedelsene til en kamp mot dem som drepte Apsu begynner. Tiamat velger Kingu som sin konge og hærfører, og utstyrer ham også med de såkalte skjebnetavlene. Tiamat har både drager, slanger og ulike uhyrer på sin side.

Anshar, en av de urgudene, er bekymret, men fremhever at Ea/Enki selv må ta ansvaret. Ea/Enki er redd, og vet at Tiamat er for sterk. Men så kommer Marduk på banen! Anshar minner ham på at det bare er en kvinne han skal slåss mot, og ber ham forberede seg godt og gå til kamp. De store gudene møtes, drikker søtt øl og bestemmer at Marduk skal være den mektigste blant gudene. De velsigner ham og utnevner ham til konge.

Marduk lager seg pil og bue og et garn for å fange Tiamat. Så lar han vindene komme, og disse skaper flodbølger slik at Tiamats indre blir forstyrret. Marduk nærmer seg, men nøler litt når han ser henne. Så følger en fryktelig tvekamp som ender med at Marduk fanger Tiamat i garnet sitt. Tiamat åpner munnen for å sluke ham, men han sørger for at munnen forblir åpen, slik at han kan skyte sine piler inn i henne. Så river han hennes indre i stykker, skjærer opp hjertet, binder henne og dreper henne. Alle tilhengerne hennes blir fanget, også Kingu. Skjebnetavlene hans tar Marduk selv.

Av Tiamats døde kropp skaper Marduk himmel og jord. Hennes lever blir til himmelhvelvet. Hennes andre halvpart blir til jorden. Hodet skal gi verden vann, og elvene Eufrat og Tigris renner ut fra hennes øyne. Av brystene lager han fjellene i nord. Hennes hofter støtter himmelhvelvet. Så kaster han nettet over det hele, slik at alt holder seg på plass. Marduk lager boliger for gudene. Deretter setter han deres speilbilde, himmellegemene, på himmelen, deler året i dager og måneder og ordner stjernebildene på himmelen.

Han bringer Kingu til Ea/Enki, og av Kingus blod skaper de menneskene. Hensikten var at disse skulle arbeide for gudene. At gudene skapte menneskene for å arbeide for seg, er et motiv som går igjen i flere myter fra Mesopotamia, som i Atrahasis-eposet.

Så blir byen Babylon med det store tempelområdet Esagila bygget. Til slutt holder alle gudene en stor fest, der Marduk feires som konge.

Den viktigste festen var akitu-festen, som ble feiret de første tolv dagene i vårmåneden nisannu. Vi vet ikke alt om hva som skjedde på alle de ulike dagene.

Akitu var opprinnelig en eldgammel fest som handlet om jordbruksåret og som ble feiret gjennom et hellig bryllup (hieros gamos) mellom guden Dumuzi og gudinnen Inanna. Babylonerne slo den sammen med nyttårsfesten og ga Marduk hovedrollen. Dette var både en religiøs fest som ble feiret i tempelet og en folkefest. Gudestatuene fikk nye klær og ble båret rundt på besøk til hverandre. Statuene representerte guden, men ble ikke ansett å være guden selv. Statuen måtte likevel ha mat, og det ble ofret både ulike dyr og andre ting.

Det er funnet mange fragmenter som forteller om festens innhold, men den best bevarte kileskriftteksten er fra selevkidisk tid (300–tallet fvt.), etter at Det nybabylonske riket var borte. Tekstene forteller at handlingene fant sted både i Esagila og i «Akitu-huset» utenfor byen. Prosesjonene skal ha gått gjennom den mektige Ishtar-porten.

Hovedhensikten var å feire Marduks seier over kaosmaktene, gjenskape verden og gjenopprette kongedømmet. Dette måtte gjentas hvert år. På den fjerde dagen leste øverstepresten Enuma Elish i tempelet.

Kongen ble ydmyket og måtte knele foran til Marduks statue (her kalt Bel). Så måtte han komme med en negativ trosbekjennelse, det vil si ramse opp alle de gale handlingene han ikke hadde begått. Slike er også kjent fra Det gamle Egypt i forbindelse med dødedomstolen. Kongen måtte vise sin anger gjennom å gråte. Presten kunne så forsikre kongen om at han fikk sin makt tilbake.

Det skal også ha funnet sted et såkalt kipuru-ritual som kan minne om Bibelens beskrivelse av hva som skjedde i tempelet i Jerusalem på yom kippur. Vi vet ikke om det fant sted et «hellig bryllup» i Esagila, men ifølge den greske historikeren Herodot hadde zigguraten et brudekammer på toppen.

Vi vet heller ikke hvorvidt festen kan ha omfattet et ritual som skulle gjenskape hendelsene i Enuma Elish.

I Det nyassyriske riket (934–609) var det guden Assur som hadde Marduks rolle i akitu-festen.

• Les mer om akitu-festen