Hovedøya er en 469 dekar stor øy i indre havnebasseng i Oslo. Øya med anlegg eies i dag av Oslo kommune og er et populært utfartssted for turgåing, bading og andre friluftsaktiviteter.
Hovedøya er spesielt kjent som naturreservat og for sine kulturminner med ruiner etter Hovedøya kloster fra 1147 og militæranlegg fra 1800-tallet.
Det er helårlig rutebåtforbindelse til Hovedøya fra Rådhusbrygga.
Hovedøya nevnes flere steder i kongesagaene med det norrøne ordet hǫfuð i betydningen «hode», men også en avledet form i betydningen «høyde». På kart fra 1700- og 1800-tallet blir navnet på øya skrevet som Huøya, Hvøen og Hue Øe, deretter bruktes den dansk-norske skriveformen Hovedøen, som med fornorskingen ble endret til nåværende Hovedøya.
Hovedøya har en interessant geologi med mye rikt kalkberg fra ordovicium med innslag av den harde, vulkanske bergarten diabas, som også ble brukt til byggingen av munkeklosteret og de senere kanonbatteriene på øya.
Det er et variert kulturlandskap og en rik flora på øya, med gode vekstforhold for sjeldne plantearter som bare forekommer her.
Hovedøya ble fredet 19. mai 2006, og det er nå to reservater, ett naturminne, to plantefredningsområder og ett landskapsvernområde på øya.
Hovedøya er et attraktivt rekreasjonsområde og kulturminneanlegg. Øya har kiosk og kafé med servering i sommersesongen, og Oslofjordens Friluftsråd administrerer utleie av to kystledshytter.
Flere båtforeninger har fast tilholdssted like ved fergeleiet. Revierhavnens Baatforening etablerte seg her i 1905 og er Norges eldste båtforening, stiftet i 1853.
Hovedøya ble ved flere anledninger brukt som base for angrep av Oslo i middelalderen, blant annet av kong Sverres birkebeinerhær i juli 1197.
I 1147 etablerte munker fra Cistercienserordenen et kloster på øya. De bygget videre på St. Edmundskirken, som allerede sto på stedet. Klosteret ble svært rikt, drev utstrakt handelsvirksomhet med inn- og utland og ble en stor eiendomsbesitter i Oslo og nærområdet.
I et politisk renkespill rundt kongemakten i Norge og i Danmark ble klosteret plyndret i januar 1532 av lensherren på Akershus, Mogens Gyldenstjerne. Abbeden Hans Andersen ble fengslet fordi han støttet den tidligere kongen Christian 2 (avsatt i 1523), som på denne tiden forsøkte å vinne tilbake Norge. I april sørget en dansk unnsetningsekspedisjon til Akershus, som fortsatt var beleiret av Christians menn, for å brenne ned klosteret. Skipet ble ført av admiral Tile Gieseler og «Danmarks våghals» Peder Skram.
Christian ble ført vekk i juli etter to forgjeves angrep og forhandlinger. Abbed Hans ble så frigitt etter å ha skrevet klagebrev til erkebiskopen og ble prest i Hallvardskirken. De gjenværende munkene sluttet seg til ham.
Alt gods ble ved reformasjonen fire år senere overført til kongen. Fra 1540-årene ble klosterruinene brukt som steinbrudd, og stein herfra ble brukt til utvidelsesarbeider på Akershus slott og festning.
Et midlertidig orlogsverft ble etablert på Hovedøya i 1645, da den skotske skipsbyggmesteren James Robbins i et kongebrev ble beordret til Christiania for å lede arbeidet med byggingen av tre orlogsskip til den dansk-norske flåten. Det tredje orlogsskipet, Sophia Amalia, som ble levert i 1651, var et regalskip og et av Europas største krigsskip. Mellom ni og tolv fartøy ble mellom 1635 og 1679 bygget på verftet; anlegget ble lagt ned i slutten av 1670-årene, og virksomheten gikk over til å bygge sivile fartøy til utpå 1700-tallet.
Da svenske styrker angrep og besatte Christiania under Den store nordiske krigen i mars 1716, søkte soldatene ly for de norske kanonbatteriene bak Hovedøya. Etter en mislykket beleiring av Akershus festning trakk svenskene seg ut av byen i slutten av april.
I 1808 ble det anlagt to kanonbatterier på Hovedøya som kontrollerte innseilingen til Christiania. I løpet av 1800-tallet ble det anlagt flere militære bygninger, og fra 1914 til 1940 brukte HM Kongens Garde øya som øvingsområde for rekrutter.
En karantenestasjon ble i 1872 opprettet på Sandtangen nordøst på øya. Ankomne skip fra utlandet som førte gult smitteflagg, bragt syke i land til det isolerte anlegget. Anlegget ble nedlagt i 1931 og revet i 1970-årene.
Til sommersesongen 1914 ble det anlagt et kommunalt badeanlegg på sørsiden av Hovedøya, og den første sesongen ble anlegget besøkt av cirka 120 000 badende. I 1924 ble badeanlegget utvidet, men ettersom forurensningen av indre Oslofjord forverret seg, stengte helsemyndigheten badeanlegget i 1951.
En brakkeleir som de tyske okkupasjonsstyrkene tok i bruk under andre verdenskrig, ble fra oktober 1945 brukt som interneringsleir for såkalte tyskerjenter, altså norske jenter og kvinner som hadde hatt samkvem eller fått barn med okkupasjonsmaktens soldater. 1100 kvinner ble uten lov og dom holdt internert her i kortere eller lengre tid frem til april 1946.
Frem til midten av 1950-tallet ble deler av brakkeleiren brukt til midlertidige boliger i en tid da det var stor boligmangel i Oslo. 150 familier bodde på Hovedøya i disse årene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.