Habsburgerriket

Mellom 1815 og 1866 lå en del habsburgske territorier (Böhmen, Mähren, Schlesien og de østerrikske kronlandene) innenfor grensene til Det tyske forbund. Dette var en løs føderasjon uten felles statsapparat, rettsvesen eller parlament. Østerrike presiderte i Det tyske forbund, men møtte stadig mer motstand fra den ledende tyske staten Preussen, som rivaliserte om innflytelsen overfor de øvrige tyske statene nord for Østerrike.

Under restaurasjonen (1815–1848) brukte den østerrikske kansleren og utenriksministeren Clemens von Metternich Det tyske forbund til å undertrykke liberale og nasjonale bevegelser. Striden om hvilken plass Østerrikes tyske territorier skulle ha i en tysk nasjonalstat var et hovedspørsmål under revolusjonen av 1848. Det tyske forbund ble oppløst etter at Preussen beseiret Østerrike under den tysk-østerrikske krigen i 1866.

Som multinasjonalt rike skilte Habsburgerriket seg ut fra nasjonalstater av vesteuropeisk type, men også fra andre imperier. Det var et keiserrike av minoriteter, uten et tallmessig overlegent statsfolk. Ingen språkgruppe utgjorde mer enn en fjerdedel av totalbefolkningen (og utbredt flerspråklighet gjør tilordningen til én gruppe uklar). Tyskerne dominerte i de vestlige kronlandene, men møtte økende konkurranse fra tsjekkere i det gamle kongeriket Böhmen. Madjarer (ungarsk-talende) dominerte i det gamle ungarske kongeriket, men utgjorde under halvparten av befolkningen. Den ungarske staten førte etter 1867 en hardhendt homogeniseringspolitikk (madjarisering), slik de fleste vesteuropeiske nasjonalstater gjorde, men i den østerrikske rikshalvdelen var det større grad av språklig likestilling og kulturell autonomi. Polakker dominerte i Galicja, men møtte motstand fra ukrainere. Det fantes ikke noe statsfolk som kunne dominere både demografisk, politisk og kulturelt.

Den byråkratiske sentralstaten, som hadde gjennomført det opplyste eneveldets reformprogram i Østerrike under Josef 2. i 1780-årene, møtte motstand fra kronlandene, de historiske territoriene med nedarvede rettigheter. Tilsvarende motstand fra provinsforsamlinger hadde vesteuropeiske nasjonalstater undertrykket, særlig etter den franske revolusjonen. I Sentral-Europa var arven etter de føderative formene for statlighet fortsatt sterk. Lenge forsvarte adelen i landene under Stefanskronen (Ungarn), Vaclavkronen (Böhmen) og Galicja (i Polen) sine privilegier.

Ungarerne lyktes med sine krav i 1867 og skapte om det enhetlige keiserriket til dobbeltmonarkiet. I tiårene deretter ble en rekke reformforslag lansert for å gi de slaviske folkeslagene en tilsvarende plass i konstitusjonen. Mulighetene for at dualismen kunne utvides til trialisme er et av de store spørsmålene til Østerrike-Ungarns historie.

Med overgangen til et konstitusjonelt styre i 1860-årene kunne underordnede og diskriminerte sosiale grupper organisere seg politisk, nå innenfor de langt videre rammene av de to rikshalvdelene. Stemmeretten ble gradvis utvidet i den østerrikske halvdelen.

Demokratiseringen førte med seg at nasjonalitetene kunne mobilisere politisk, også mot hverandre. Disse motsetningene er ofte blitt fremstilt som særegne for Østerrike-Ungarn og hovedårsaken til at det gikk i oppløsning. Det er mer opplysende å se mobiliseringen, særlig av de slaviske befolkningsgruppene (tsjekkere, slovaker, polakker, ukrainere, kroater, slovenere) som en parallell til den politiske bevisstgjøringen av underordnede sosiale grupper innenfor nasjonalstatene – håndverkere, bønder og arbeidere.

Nasjonalitetskampene i Habsburgerriket hadde altså en del til felles med klassekampen i Vest-Europa. Det var en kamp om å fordele godene innenfor systemet, ikke for å oppløse det. De kunne lamme de politiske institusjonene i perioder, men heller ikke det var ukjent i andre land, som for eksempel spørsmålet om Irlands uavhengighet fra Storbritannia.

Et siste særtrekk ved Habsburgerriket lå i utenrikspolitikken. Siden 1500-tallet hadde det tilbudt de mindre folkene i Sentral-Europa et vern mot Det osmanske rikets erobringer. På 1800-tallet spilte det samme rolle overfor de to maktkonsentrasjonene som vokste i vest og øst – den tyske nasjonalstaten og det russiske imperiet. Dette forsto lederen av den tsjekkiske nasjonale bevegelsen under revolusjonen av 1848, František Palacký: «Hadde ikke den østerrikske keiserstaten for lengst eksistert, ville man i Europas interesse, selve menneskehetens interesse skynde seg å skape den.»

I tillegg hadde Østerrike en sterk interesse i å bevare det såkalte kongress-systemet fra 1815 («den europeiske konsert»), som blant annet slo fast prinsippet om at ingen grense skulle endres uten alle stormaktenes samtykke. Østerrike hadde ikke tilstrekkelige ressurser til å hevde seg overfor de andre stormaktene, som gikk inn i det 20. århundret som industrialiserte verdensmakter. Wien hadde fordel av at stormaktene overholdt både traktatene og den territorielle ordningen. Det så helst at stormaktene forhandlet innenfor kongress-systemet for å unngå konflikt om regionale stridsspørsmål. Da dette samarbeidet ble svekket i annen halvdel av 1800-tallet, sto Østerrike alene som garantist for Wien-traktatene og tapte krigene mot Frankrike og Preussen.

De fire andre stormaktene kunne overleve en storkrig, men Habsburgerriket ville bryte sammen. Mens Russland, England, Frankrike og Tyskland erobret globale koloniriker mot slutten av århundret, ekspanderte ikke Østerrike-Ungarn utenfor Europa. Imperialismen destabiliserte det europeiske kongressystemet, og Serbias og Russlands målsettinger på Balkan truet Østerrike-Ungarn både som stormakt og multinasjonalt rike. Det var denne eksistensielle trusselen som gjorde at Wien var villig til å risikere en verdenskrig i 1914.

Første verdenskrig ble en for stor belastning for samholdet i det multinasjonale Habsburgerriket. Høsten 1918 erklærte de forskjellige nasjonalitetene seg uavhengige (Böhmen, Mähren og Slovakia som Tsjekkoslovakia) eller søkte seg til nasjonalstatsprosjekter utenfor keiserrikets grenser (Transilvania til Romania, Galicja til Polen, serbere, kroater og slovener til Jugoslavia). De tyskspråklige østerrikerne ønsket å bli en del av Tyskland, men Anschluss ble forbudt i fredstraktatene. Østerrike ble derfor en selvstendig republikk. Ungarn fortsatte å være et monarki, med Miklós Horthy som riksforstander i stedet for en konge, siden den tidligere keiseren Karl 1. ble avvist da han forsøkte å gjenvinne den ungarske tronen.