Damefreden

De franske kongene hadde uten hell forsøkt å konkurrere med den tysk-romerske keiseren om rollen som Europas ledende verdslige monark. Sentralt i denne rivaliseringen stod kontrollen over hertugdømmet Burgund og Nord-Italia.

Etter nederlaget ved Pavia (1525) og freden i Madrid måtte Frans 1. avstå den franske provinsen Artois og gi opp sine krav på Burgund, Flandern og de franske erobringene i Italia. Dessuten måtte den franske kongen sende sine to sønner som gisler til Karl. Til tross for dette startet Frans krigen igjen i mai 1526, men statskassene var tomme, de franske soldatene slitne og helsen til Frans’ arvinger var også bekymringsfull. Dermed måtte Frans forhandle frem en ny fred.

Forhandlingene begynte i Cambrai juli 1529, der Louise av Savoia og Margrete av Østerrike møttes. De to kvinne var i slekt med hverandre gjennom hertugen av Savoia, Philibert 2., en faktor som var tenkt å lette de vanskelige forhandlingene. Louises mål var å beholde Burgund, mens Margretes ønske var å få tilbake kontrollen over Nord-Italia. Til slutt ble de to enige og underskrev fredsavtalen 3. august 1529.

Frankrike ga avkall på Artois, Flandern, Milano og Napoli i bytte mot å få beholde Burgund. For å forsegle avtalen godtok Frans å gifte seg med Eleonore av Habsburg, Karl 5.s søster. Dessuten måtte Frans betale en stor sum løsepenger for å få sine sønner tilbake.

Damefreden sikret fred i syv år, men i 1536 gjorde Frans 1. nye forsøk på å erobre Milano og andre italienske territorier fra keiseren.

• kong Frans 1
• keiser Karl 5
• Margrete av Østerrike
• Frankrikes historie (1300–1789)
• Italias historie før samling