Abidjan

Abidjan består av ulike bydeler med Plateau som det administrative og finansielle sentrumet. Treichville har industriområder og noen av de største markedene. I Port-Bouët ligger flyplassen og den franske militærforlegningen, nedbemannet til cirka 100 soldater (2026), sammen med kjøttmarkedet. Cocody og Deux Plateau er noen av de rikere bydelene. Marcouri og Koumassi er preget av industri og annet næringsliv. Yopougon og Abobo er de to fattigste bydelene og har størst vekst i folketallet. Økt migrasjon fra landsbygda til disse bydelene fører til et press på offentlige tjenester og utfordrer lov og orden i byen.

Abidjan har flere både private og offentlige høyere utdanningsinstitusjoner. Det største er universitet Université Félix Houphouët-Boigny fra 1964 med over 45 000 studenter.

Byen er sete for Den afrikanske utviklingsbanken, Banque africaine de développement, eller BAD, som den gjerne kalles i Abidjan.

Mange av de største bedriftene med formell arbeidskraft er på utenlandske hender, mens uformell sektor sysselsetter størstedelen av byens arbeidskraft. Mange er sysselsatt i mer eller mindre organisert markedshandel og servicenæringer. I tillegg dukker det stadig opp nye supermarkeder, hoteller, restauranter og kafeer i byen. Mange unge ufaglærte, ofte bosatt i de fattigste bydelene, har problemer med å finne arbeid. Selv universitetsutdannet ungdom har ofte vansker med å finne egnet arbeid i byen. Myndighetene har oppfordret befolkningen å flytte fra Abidjan til nærliggende mindre byer, men folketallet fortsetter likevel å vokse år for år.

Veinettet har fått et kraftig løft med åpning av nye hovedveier og bybroer. Det er anlagt ny motorvei mellom Abidjan og Yamoussoukro. Infrastrukturutbyggingen fortsetter med veiutbygging støttet av utviklingsbanken og med bybane (Métro d'Abidjan) under bygging i Abidjan. Ny seksfelts motorvei og jernbane fra Abidjan til Lagos er under planlegging. Vridi-kanalen har blitt utvidet og havna fordypet for at den skal kunne ta imot større containerskip.

Før Abidjan ble en by i den franske kolonien Elfenbenskysten, var området befolket av små afrikanske stammer av fiskere. Fra 1893 ble Elfenbenskysten offisielt en fransk koloni, samtidig som franskmennene hadde slått seg ned i Grand-Bassam. I 1896, etter utbrudd av gulfeber, så kolonistene seg tvunget til å omlokalisere til området som senere ble til Abidjan, der de fordrev afrikanerne. Det var likevel ikke før i 1903 at Abidjan ble regnet som en by og man etablerte en militærforlegning og startet arbeidet med en jernbane. I en del år var hovedstaden basert øst for Abidjan, i Bingerville, men beliggenheten i ulendt terreng langt unna kysten virket hemmende på den økonomiske utviklingen.

Med havn og med veier og jernbane innover i kolonien gikk Abidjan inn i en vekstperiode i første halvdel av 1900-tallet. Etter at franske settlere etablerte plantasjer hvor de dyrket salgsavlinger som kakao og kaffe, og ivorianske bønder var blitt oppmuntret til å gå over fra matproduksjon til salgsavlinger, ble Abidjan stadig viktigere som utskipingshavn for slike råvarer og for innførsel av ferdigvarer fra Frankrike. Abidjan fungerte også som et stadig viktigere omlastingspunkt for varer til og fra de landfaste franske koloniene lenger nord: Fransk Sudan (Mali), Øvre Volta (Burkina Faso) og Niger.

Foruten franskmenn ankom også mange ivorianere fra ulike etniske grupper byen. Bedre opplært arbeidskraft ankom fra afrikanske naboland. Abidjans økonomiske betydning fortsatte derfor å øke, særlig etter at det ble bygget en ny havn på kysten ved Petit Bassam (nå Port Bouët) i 1931. Som følge av dette ble hovedstadsfunksjonene flyttet til Abidjan i 1934.

Tallet på franskmenn i Abidjan steg raskt. Oppmuntret av franskmennene var det også en stadig innvandring av libanesiske forretningsfolk til byen. Sammen med afrikanske arbeidere i byen nådde folketallet i Abidjan en topp på rundt 180 000 under kolonitiden.

Under andre verdenskrig opplevde byen en krevende periode med økonomisk nedgang og økende undertrykkelse under Vichy-regimet. Byen ble okkupert av britiske styrker, men senere tilbakeført til franske myndigheter under general de Gaulle.

Fra 1950, med ferdigstillingen av Vridi-kanalen og nye havner inne i Ébrié-lagunen, ble byen veldig mye viktigere for kolonimakten Frankrikes økonomi. Men det skulle ikke gå mer enn ti år før kolonien fikk sin uavhengighet i 1960, fortsatt med Abidjan som hovedstad.

Som et uttrykk for det nære økonomiske og kulturelle samarbeidet med Frankrike som landsfaderen Houphouët-Boigny la opp til, nådde tallet på franskmenn i Elfenbenskysten 50 000 på 1980-tallet, flesteparten basert i eller rundt Abidjan. I 1983 ble hovedstaden formelt flyttet til Yamoussoukro, hvor det ble satt i gang en stor utbygging. Abidjan er imidlertid forblitt Elfenbenskystens største by og økonomiske senter, og de fleste hovedstadsfunksjonene ligger fortsatt her.

Strukturtilpasningsprogrammet på 1980-tallet førte til en vanskelig tid for Abidjans befolkning, og for mange ble redningen å flytte tilbake til landsbyene de kom fra. Samtidig bidro den økonomiske krisen til politisk uro etter Houphouët-Boignys død i 1993.

Med borgerkrig og politiske opptøyer som ledet til ødeleggelser og forfall, og med økt spenning mellom franskmenn og ivorianere på 2000-tallet, så mange franskmenn seg tvunget til å forlate byen. Mange ivorianere flyktet også, denne gangen både internt og eksternt, noe som samlet medførte en ny økonomisk nedgangsperiode for Abidjan preget av økende arbeidsledighet og utrygghet for de som ble igjen i byen. Fra 2010-tallet begynte byen å gjenreise økonomien sin.

• Elfenbenskysten
• Elfenbenskystens historie
• Afrika